Strikkehistorie og nytt aggresivt bokmerke

Jeg leser egentlig alt for lite bøker, og synd er det for det finnes jo så mye spennende og lærerike bøker der ute. Biblioteket har jeg tidligere gitt uttrykk for er en av de offentlige tjenestene jeg setter mest pris på, og jeg lar meg ofte imponere over serviceinnstillingen til bibliotekkarene.

Jeg har lenge hatt planer om å nå tak i boka til Oddgeir Bruaset om historien til Rauma Ullvarefabrikk og heldigvis var den å oppdrive på nasjonalbiblioteket. Jeg har tidligere refferert til denne boka i forbindelse med bloggposten jeg skrev om nordlandskofta. Boka har også vært omtalt i fjorårets Farmensesong på TV2.

Når en skal lese bøker er det viktig å ha bokmerke i riktig stil! Mønsteret har jeg komponert etter innspirasjon jeg har funnet på nettet. Kontrasten mellom blonder, sirlig skrift, små blomster og stygge ord er noe jeg liker godt! 

Historien om Rauma ullvarefabrikk

Rauma Ullvarefabrikk startet som Varden Uldvarefabrikk. Varden var konkursrammet og banken så etter noen som kunne drive bedriften videre for dem. Gjennom en annonse i avisa fattet Erling Digernes (1902-1989) og hans onkel Syver Rotevatn Veblungsnes interesse.

10. Mai 1927 ble stående som fødselsdagen til Rauma Ullvarefabrikk, kom ikke bedriften i produksjon før til høsten. Det var mye som skulle ordnes. Den gamle brygga hadde vært overlatt til seg selv i fire år og var ikke klar for drift med det samme, kontakt med bøndene om levering av ull måtte opprettes, driften måtte planlegges, og arbeidere måtte tilsettes. 

De første årene solgte fabrikken bare naturfargene hvit, svart og grå. Steinar Digernes skjønte at fabrikken måtte satse på farget garn, men ingen av hans ansatte hadde kompetanse på dette området. 

Tidligere var det plantefarging som ble mye brukt i tillegg til animaske fargestoff. Det vr en tvilsom fornøyelse å skaffe til veie disse stoffene og i enda større grad gjennomføre selve fargingen. En annseelig mengde snegler og lus har opp gjennom årene lidd bedrøvelige skjebner for at all verdens prominisser skulle få kle seg i purpur. Skulle kostymet derimot farges indigoblått, var det både vegetabilske og animalske stoff nøvendig. Fargesoffet ble utvunnet fra indigoplanten, men under fargeprossessen ble stoffet rørt ut i oppvarmet urin. Det vil være feil å si at fargingen foregikk i en luktfri atmosfære. For fargerimesteren var det ikke en gang nok å utstå eimen av blandingen, han måtte også foreta smaksprøver. Lykkligvis ble fargerimesteren ved bedriften spart for den slags påkjenninger. 

På den tida Rauma ullvarefabrikk begynte med farging, var en ny metode, såkalte klypefargingen, i ferd med å gjøre seg gjeldende. Klypefargingen var basert på organisk materiale, et pigmentfargestoff, men heller ikke de ga den gjevnheten en kunne ønske. Dessuten var fargeutvalget beskjedent, og valørene var ikke av de mest briljante. Derimot holdt fargen seg godt, den falmet ikke, og ektheten ble sett på som så viktig ar på tross a svakhetene ble klypefarging etter hvert svært så ettertraktet. Metoden ble utviklet i tyskland, og som den framtidsrettede mannen Digernes var, satte han inn mye på å få kyndig opplæring i fargeteknikken. 

Vinteren 1939/40 ble fabrikken utvidet med et bygg. De primitive forholdene som rådde i sjøbua skulle være historie. Men idyllen varte ikke lenge. Natt til 1. mai 1940 ble den nye fabrikken og store deler av bygda, bombet sønder og sammen av Hitlers bomber. Selv om dette var et stort tilbakeslag for fabrikken og den lille bygda, ville fabrikksjefen bygge opp igjen lokalene med en gang.


For det første var den norske motstanden over, og tyrskerne hadde ingen logisk grunn til å ødelegge mer enn det de alt hadde gjort. For det andre var det ikke mer å bombe på Veblungsnes, og skulle nye nye angrep komme, ville det neppe skje før gjennreisningen var godt i gang. Hvordan krigen ville utvikle seg, var det ingen gitt å si, og det ville være meningsløst å bli sittende med hendene i fanget til krigen en gang tok slutt. I ettertid skulle dette vise seg å være en fornuftig vurdering.

Raumrya – Ryeknytting er et håndverk som har lange tradisjoner, særlig i kystNorge og aller mest i nord. Ryene ble laget for at folk skulle holde seg tørre og varme i et kaldt og fuktig klima. Når de la ut på sledetur eller rodde fiske, var rya alltid med, og når de krøp til køys i hustrige sengekammer og kalde rorbuer, bredte de den godt over seg. Rya var en bruksgjenstand som mange steder kom til å erstatte skinnfellen. Like fult var ryene forseggjorte med stor fargerikdom og prydefulle mønstre. 

Fra midten av 50-tallet til midten av 60-tallet var ryeknyting den store folkehobbyen landet over. I stedet for ha rya som bruksgjenstand ble den nå brukt til å pryde vegger og golv. Rauma Ullvarefabrikk tjente gode penger på sine rye-pakker bestående av bunn, mønster, garn i rett mengde og farger, samt nål og linjal. 

 

Rørostweed – datterbedrift med nytt produkt. 

Gruvesammfunnet på Røros har lange husflidstradisjoner. 1952 ny fabrikkbygning- men løftet ble for tungt og etter et par år måtte driften innstilles. Lokalene kunne imidlertid ikke ble stående ubrukt. Norges Kjøtt og Fleskesentral overtok, og organisasjonen nøyde seg ikke med tekstilprodusjon, men opprettet i tillegg egen konfeksjonsavdeling. Fabrikken hadde som mål å bygge på det beste innen norsk tekstiltradisjon, og i dette arbeidet knyttet den til seg fremtredende norske tekstilkunstnere. Men organisasjonen manglet nødvendig kompetanse, og problemene ved bedriften på Røros bare fortsatte.

Nå var det husfliden engasjerte seg. En bedrift som hadde vist så stor interesse for å ta vare på norsk husflidskunst, måtte på en eller annen mulighet for videre eksistens. Husfliden vendte seg til sin mangeårige hovedleverandør og samarbeidspartner, Rauma Ullvarefabrikk, og oppfordret den til å overta. Digernes-karene analyserte situasjonen, og etter en tids vakling mellom tvil og tro bestemte de seg for  slå til. Rauma ullvarefabrikk kjøpe i i 1968 Røros-Tweed. Bedrien ble utviklet til en moderne vevebedrift. Hovedproduksjonen er i dag Rørospledd samt spesialstoff til en rekke av landets bunader.

Rauma Ullvarefabrikk bygde ut litt etter litt. På slutten av 70-tallet ble det reist en ny og moderne fabrikkbygning. Dette gav plass til å oppgradere maskinparken. Det ble kjøpt inn både nye mskiner og maskin fra andre fabrikker som skulle legge ned.

I tillegg til Raumarya har Rauma Ullvarefabrikk hatt 3 store strikke-suksesser. Den første var nordlandsjakken, eller nordlandskofta som vi her nord kjenner den som. Både kofta og historien om hvordan den ble til er spesiell.

Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro. 

Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes (bror til Erling direktør på Rauma Ullvarefabrikk) ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øret fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende koftei den ellers så kalde og tunde tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes var vakker. Jakka slo ann særlig i Nord-Norge.

Fortsatt selges det mønster av denne jakka, som ei dødssjuk kvinne skapte for rundt 60 år. Hvor vidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget, skulle bli så berømt, vites ikke. Hun døde siste krigsvinteren. 

Den andre store landeplagen var Per spook genseren på 80-tallet. I 1981 rundet husfliden i oslo 90 år, og jubileet ble blant annet markert med strikkeutstilling som skulle sendes ut til de mange husflidslagene rundt om i landet. Husfliden ønsket å med en jubileumsgenser til utstillingen. Daværende butikksjef, Anette Solberg Andersen, ba superdesigneren Per spook ta oppdraget.

Jubileumsgenseren fortonet seg mildt sagt noe annerledes enn det oppdragsgiver hadde forventet, en rutete genser i ravnsvart og knall gult. Genseren turnerte landet rund sammen med strikkeutstillingen. Genseren vakte oppsikt, men interessen for å strikke plagget var laber. Året etter vendte Husfliden seg til sin gode samarbeidspartner gjennom alle år, Rauma Ullvarefabrikk, og spurte om bedriften var interessert i å overta oppskriften og markedsføre genseren. Genseren ble strikket i flere moderate farger, markedsføringsaparatet bedriften hadde bygd opp, ble satt inn og snart lyste tallrike bilder av Per Spook-genseren mot leserne av kvinnelige ukeblader. Plutselig skulle alle ha “Husflidens Per Spook-genser i Raumagarn”.

Også en tredje salgssuksess fikk Rauma Ullvarefabrikk opp i hendene, og det var av temmelig ny dato. I dagene før jul for i 1999 opplevde husflidsutsalgene plutselig en voldsom etterspørsel etter blått garn. På kort tid ble butikkhyllene tømt og bestillingene etter mer blåfarget garn strømmet inn til Rauma ullvarefabrikk. Digernes som selv ikke var noen ovrig barne-TV-titter lenger, skjønte først ikke hva som foregikk, men etter å ha blitt gjort oppmerksom på adentsserien om blånissene i Blåfjell, fortso han at her kunne et nytt marked åpne seg.

Snart ble bedrften kontaktet av NRK, og Digernes fikk vite at blånisselua var mønsterbeskyttet og at NRK hadde eneretten på den. På den andre siden hadde verken garn å selge eller kompetanse i å markedsføre strikkemønstre. I stedet for å tviholde på en rett selskapet ikke kunne benytte seg av, inngikk det en avtale med Rauma ullvarefabrikk, som begge parter kunne dra nytte av. I ettertid har Rauma ullvarefabrikk og NRK inngått en avtale som omfatter produkter knyttet til adventsserien Amalies jul og jul på månetoppen

Slik ble bokmerket seende ut. Det egner seg ikke for sarte sjeler, men jeg er på ingen måte en slik en…

4 kommentarer

Siste innlegg