Det kreative overskuddet er ikke noe å skryte av for tiden. Jeg er sliten etter flyttinga og har selvfølgelig blitt syk i tillegg. Så her har siste tiden gått med til sofaen, feber, varm te, hostesaft og halspastiller.
Heldigvis rakk jeg å få en ny strikkebok i hus før formkurven dalte. Den store votteboka av Jorid Linvik. Boka inneholder 45 ulike vottemønstre og alle dem kan strikkes i ulike størrelser. Størrelsene reguleres med ulike strikkefastheter, en løsning jeg i utgangspunktet ikke er så veldig begeistret for.
Men denne boka er til gjengjeld proppfull av sjarmerende design, og jeg likte spesielt utvalget i barnevotter. Jorid er kanskje mest kjent for sine votter og sokker med dyremotiv. I tillegg til Den store votteboka, har hun nå nylig gitt ut Den store sokkeboka.
Jorid er i tillegg å finne på strikke- og heklesammfunnet Ravelry og har sin egen nettbutikk joridsweb.no der hun selger enkle mønstre i PDF-format. Hun lager masse fint og særegent, og er verd å legge merke til, spør du meg!
Jeg kan ikke si så mye om hva jeg strikker på, for dette er nemlig en julegave, men disse vottene kommer på bloggen senere.
Fordelen med å være syk er at jeg for gjort et bra innhogg i julegave-produksjonen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!
Jeg liker å teste ut ulike strikke-kulturer, og siden jeg har en venninne med samiske røtter er det nærliggende å sjekke ut samisk strikk. Slik jeg har forstått det, er det ikke en veldig stor del av samisk kultur å strikke, men særegne flotte votter har dem likevel. Og her er det ofte elemtærfargene rød, gul, grønn, blått og hvitt som er brukt. Det sies at samekvinnene var glad i pene farger, og det har jeg sterkt inntrykk av stemmer!
Jeg har tidligere testet ut russiske votter, se her og her, i tillegg til norske Selbuvotter som dukker opp med ujevne mellomrom her inne på bloggen.
Oppskriften er hentet fra boka Samisk husflid i Finnmark av Anny Haugen. Utgangspunktet var det brukt litt mer rødt garn i mønsteret, men jeg ville ha fargene litt mer jevnt fordelt og har dermed tilført litt mer blått. Vottene er strikket på pinner nr. 2,5. Garnet jeg har brukt er Finullgarn fra Rauma i fargene hvit nr. 400, rød nr. 418 og marineblå nr. 183.
Alt dette er faktisk restegarn. Jeg hadde 2 påbegynte nøster i hvit i ulike partinummer, etter Bøvertunkoften og Medalje med raglanfelling. Det marineblå nøste er også en rest etter sistnevnte kofte. Den røde er en rest etter Liverpool-vottene jeg strikket i fjor til jul. Det ble rett og slett for lite rødt, så det klarte jeg faktisk å oppdrive et nytt nøste med samme partinummer. Hadde jeg ikke det, hadde det ikke vært noen krise. Stripete strikkemønstre er helt supre å anvende restegarn i, da et det bare å begynne på et nytt parti på en nye stripe, så sant fargeforskjellene ikke er fryktelig store. Cluet med restegarnsbruk er at det ikke ser ut som det er restegarn som er brukt. Så enkelt og vanskelig det høres ut på en og samme gang…
Nederst på vottene har jeg strikket 3 runder med tvinnarand som heller mot venstre. Mellom hver runde med denne teknikken har jeg strikket en runde glattstrikk i hvit. Denne oppskriften hadde egentlig ikke tvinnarand/tvedebandsstrikk/latvian braid, men flere oppskrifter i boka hadde det, så det ble jo en enkel wow-faktor å tilføre.
Mens jeg strikka på disse vottene kom jeg til å tenke på en morsom bok jeg fikk av min venninne, for flere år siden. Boka heter Det er gøy å være same av Maren Uthaug. Dette er en uformell lettlest bok som ikke har noen verdens ting med strikking å gjøre. Jeg er egentlig veldig glad i både strekmenn og galgenhumor, og det er det mye av her!
Tror disse vottene blir veldig fine til den blå kåpa mi!
Koften ble lagt opp med midlertidig opplegg som senere ble strikket sammen til en brett. Her er det viktig å feste eventuelle tråder før bretten strikkes sammen, da blir trådfestinga på innsiden og ikke synlig, selv fra vrangen. Jeg har brukt pinner nr. 2 til belegg, nr. 2,5 til kantene og nr. 3 til selve jakka.
Nå ble det avglemt å ta et eget bilde av økingene på ermene, men det er som vanlig økinger som heller til høyre og venstre med en merkemaske i koksgrått mellom.
Jeg har felt til raglanermer med fellinger som heller mot høyre og venstre. Det var noe uklart i hvilke farger maskene før felling skulle strikkes, så jeg lagde min egen variant og strikket en merkemaske i koksgrå, og felt 1 maske på hver side slik det repeterende mønsteret tilsa.
Jeg har strikket mønster med 2 tråder på venstre pekefinger og for hver 3. maske har jeg hengt opp tråden. Dette er for å gjøre det vanskeligere for bittesmå fingre til å hekte seg i mønstertrådene som går på baksiden av arbeidet.
Lue hører egentlig til genservarianten i oppskriftshefte, men siden den luen som tilhører jakken har færre størrelser å velge mellom, og ingen som passer til str. 6 mnd som jeg strikker, har jeg valgt å gå for luen til genseren. Luen har fått øreklaffer og de er hentet fra oppskriften til dette Marius-settet.
Oppskriften på vottene er å finne HER. Utgangspunktet var med mønsterstrikk, men det hoppet jeg galant over, siden jeg syns det ble nok med mønster både på jakke og lue. Pinnene jeg har brukt er nr. 2,5.
Oppskriften på sokkene er også fra Garnstudio og er å finne HER . Sokkene er også strikket på pinner nr. 2,5. Sokkene har fått en en rad med hullbord, som jeg har satt strikk i. Jeg har nemlig hørt at små babysokker er notorisk flinke til å stikke av, så dette er bare et tiltak som skal sørge for å disse sitter godt på foten.
Oppskriften på buksen er å finne HER. Ikke noe sånn hokkus pokkus, men enkel og hvit. Vrangbordene er strikket på pinner nr. 2,5 og selve buksa på nr. 3. Trådene er festet SLIK til ribbestrikk og SLIK på glatt- og mønsterstrikk. Som alltid legger jeg med en lapp om vaskeanvisninger for å å sikre ekstra lang levetid på plaggene.
Dette er desidert den minste kofta jeg noen sinne har strikket, men gleden for å ha ferdigstilt prosjektet blir ikke mindre av den grunn!
Vel, nå er jeg klar over at dette ikke helt strikke-relatert, men siden det dreier seg om vask og stell av ull har jeg bestemt meg for at det er innafor å skrive en bloggpost om det likevel. Jeg har tidligere skrevet om Hvordan vaske og ta vare på ullplagg? og dette blir på en måte oppfølgeren av den.
For meg er det viktig velge gode og holdbare materialer med et tidløst preg, også vedlikeholde på hensiktsmessig måte – om det gjelder interiør eller klær.
Jeg falt pladask for dette sauebildet fra Kremmerhuset. Det passet jo usedvanlig godt til en ullentusiast som meg. Og siden jeg fikk gavekort til svigerforeldrene mine i bursdagsgave i vår, var det egentlig ikke noe å lure på!
Vask av saueskinn var nemlig en problemstilling jeg kom over når vi kom inn i nytt hus og måtte ha en ny sofa. Vi hadde nemlig 2 saueskinn, Ludde fra Ikea, som vi kjøpte for 9 år siden. Disse har vært så og si i daglig bruk siden de kom inn i husholdningen. Det var nok på tide og vaske dem for dem har sett litt pjuskete ut lenge, og dem så enda mye mer slitne ut opp mot en ny sofa…
Ull renser seg i stor grad selv, og jeg har opp gjennom årene både luftet og ristet skinnene. Et og annet snøbad har dem også fått. Dette gjennomføres med at dem legges med ullsiden godt ned i ren nysnø og snøen ristes av. Dette fungerer fint over lang tid. Men som nye har dem liksom ikke helt blitt igjen.
Men så til denne vasken da… Jeg googla litt rundt og fant sprikende råd, med alt fra at saueskinn må renses til at det fint gikk an å vaske selv for hånd og i maskin. Jeg var redd for at ulla skulle tove og skinnet bli hardt og sprøtt.
På baksiden av skinnene sto det en vaskelapp som kun anbefalte rens, mens når en søker opp Ludde i Ikea sitt sortiment er dagens vedlikeholdsråd noe endret.
Håndvask, maks 30°C. Kan ikke klorblekes. Tåler ikke tørketrommel. Kan ikke strykes. Kjemisk rensing, normal. Strekkes til i fasongen når den er våt; børst opp luggen når den er tørr.
Herlighet, jeg var mer enn en gang sikker på at jeg hadde tatt livet av Ludde!
Uten å bli så veldig mye klokere måtte jeg bare bestemme meg for en strategi. Jeg tok det sauskinnet som så mest medtatt ut og bestemte meg for at dette måtte bli prøvekaninen, og lot det stå til! (Noe før-bilde finnes dessverre ikke, for jeg tenkte ikke på å skrive bloggpost bør begge skinnene hadde vært i vaskemaskina og det første hadde gitt tilfredsstillende resultatet.)
Jeg gjorde:
Vasket et enkelt sauskinn på håndvaskeprogram i vaskemaskinen med Milo ullvaskemiddel på 30°C.
Satte på ekstra skylling og sentrifugering.
La skinnet med ullsiden ned på et tørkestativ, under tak ute, slik at det fikk renne av seg.
Strakk skinnet i fasong når det var vått og smurte kjøttsiden generøst inn med grønnsåpe. Jeg strakk også i skinnet flere ganger under tørking. Dette bidrar til å gjøre skinnet mykt. Såpa tilfører fett, noe tilsvarende som når en smører skinnsko.
Når skinnet var hovedsaklig blitt tørt, tok jeg deg inn og tørket det videre i en sval gang.
Børste ullen med en billig kattebørste/karde fra Europris. (Dette anbefales å gjøre ute, i og med det blir en del støv av det.)
Ristet skinnet godt og hengte det ut til lufting igjen for å få vekk grønnsåpelukta.
Det som ser ut til å gå igjen er:
Saueskinn med ull som er lengre enn 10 cm må renses. Saueskinn med kortere ull kan vaskes for hånd eller på skånsomme program i vaskemaskinen på lav temperatur.
Tørketrommel er ingen god idé. Skinnen må ikke tørke for fort, da blir skinnet tørt og sprøtt.
Varmekabler er super fy-fy og sol skal heller ikke være bra.
Fint å legge skinn ut høst og vår og la det være ute mens det tørker etter vask, selv om dette tar flere døgn. Langsom tørk er bra!
Strekk skinnet i flere omganger, mens det er vått.
Smør inn skinnsiden med Grønnsåpe, Lano eller annen såpe for å holde skinnet mykt og tilføre fett.
Børste ulla når den er blitt tørr.
Denne plakaten kom jeg over inne i ei skapdør på vaskerommet. Den bekrefter egentlig det jeg har gjort fungerer. Granberg Garveri er Norges største garveri innenfor sau- og reinsdyrskinn. En bedrift som har holdt det gående i hele 65 år. Med så lang erfaring har dem nok flere gode råd, som er verdt å lytte til!
Så her i huset er det ikke bare Inga som har flere liv!