På denne tiden er det travelt og det er nok ikke meg som strikker så fingre og pinner får kjørt seg. De siste 2 årene har jeg gitt bort grytekapper til jul, og i år blir intet unntak. Jeg har nemlig kommet over en oppskrift fra stoff og stil som er enkel og kjapp å strikke og resultatet blir fint. Disse har slått an så bra at jeg har fått mange etterspørsler om oppskriften i etterkant av julaften. Oppskriften finner du her.
Gryteklutene strikkes i glattstrikk, frem og tilbake med pinner nr. 6. Billig garn fungerer fint f.eks. mor åse fra rema eller safir fra sparkjøp. Det som er viktig er at garnet tover seg i vaskemaskin, så unngå valg av superwashbehandlet garn.
Hullet på midten er til å putte fingrene i, slik at det skal bli vanskelig å brenne seg på hendene. Jeg har heklet en liten hempe, av luftmasker, og lagt til, slik at hjertene kan henges opp når dem ikke brukes til å hente nydelig varm julemat ut fra stekeovnen.
Toves i vaskemaskin uten vanskemiddel på 40 grader. Hver vaskemaskin varierer, så prøv deg frem. Velg heller to korte vaskeprogram enn et langt et. Er hjertene tovet for mye er det ingen vei tilbake…
Tre par ferdige grytelapper, klar til å pakkes inn og få nye eiere. Og alle hjerter gleder seg!
Her er det travelt for tiden, jeg holder på med 1000 forskjellige prosjekter og alle har sin helt egen grad av ferdighet. Det meste skal gis bort til jul, og sånt blir det lite blogg av.
I går benyttet jeg dagen til å teste ut et nytt spempelsett jeg har fått, av strikkede masker. Er blitt veldig glad i stempelsettet fra Wplus9 allerede. Jeg har så langt laget noen vaskelapper til å henge på de hjemmelagde julegavene.
Jeg er veldig begeistra for biblioteket. Det lokale biblioteket kan jeg ikke få skrytt nok av! Dem tar inn aktuelle bøker og er åpen for ønsker fra oss lånere. En annen fin ting er at det er fult mulig å holde seg oppdatert vi nett om strikkebok-beholdningen og hva som er inne til en hver tid.
En av de nye bøkene som er kommet inn er Kofter av Kristin Holte. Ei kjempefin bok som utfordrer den tradisjonelle tankegangen en ofte har rundt dette strikkeplagget, noe jeg liker. Fargene er spreke og mønstrene morsomme!
I boka skriver Kristin Holte om at hun har hentet inspirasjon fra gamle strikkemønstre og at koftene er strikket slik dem ble gjort på 50-tallet. Altså flate, frem og tilbake, med sømmer i sidene.
Det er hele 17 koftemønstre i boka med variasjoner som korte, lange, med rund hals, med krage, vanlige ermer og puffermer. Noe som er viktig for forfatteren er at strikkejakka, som er så stor av vår nasjonale identitet, hentes frem i lyset igjen og blir brukt til hverdag og til fest. For det finnes faktisk en oppskrift på ei helt egen festkofte i boka.
Det er skrevet litt om hva som er inspirasjonen til hver kofte i tillegg til en kort historikk om mønster og symboler. Morsom kofte dette her, med mønster av damer og menn, i en kort modell.
Søt kofte, men fargevalgene blir litt i meste laget pastell for min del. Jeg likte V-halsen og puffermene. Små detaljer som gjør stor forskjell.
Dette er favoritten i boka. Kjempefint mønster!
Til slutt er det skrevet litt om montering og rundt detaljer. Her vises det frem puffermer og en type krage.
Mønsterdiagrammene til alle koftene finnes bakerst i boka, i 3 størrelser. Boka inneholder også tips om hvordan du komponerer din egen kofte, med de elementene du liker.
Kort sagt, ei kjempefin bok som både opplyser, utfordrer og inspirerer! Denne har jeg planer å tilføre til strikkebok-samlingen min, bra at det snart er jul…
De fleste strikkere vet at strikking kan kombineres med andre ting. Dette er nyttig hobby som fint kan tas med på besøk, være med på strikkekafe eller som kan bidra til å slå i hjel tiden på venterom på en konstuktiv måte. Dette er vell og bra, men når prosjektene øker i størrelse er det ikke alltid dem får plass i håndveska. Plastposer gjør som regel nytten, men er langt ifra så spennende som det kan bli.
Jeg hadde en hvit og kjedelig tøypose, dog i solid tøy, som jeg kjøpte for slikk og ingenting for lenge siden. Men slik den var gjennspeiler den på ingen måte hva jeg står for kreativt sett. Jeg liker at ting stikker seg litt ut og sprer glede og kanskje litt latter.
Jeg har et ganske bra lager av fine bomullstøy, og det er jo synd at dem ikke skal hentes frem i lyset. Jeg liker retro-looken egentlig, bare den ikke blir for påtrengende. Sekskantete lapper er et litt ukjent teritorie for for min del, men det er ingen grunn til å ikke gå i gang.
Pappbiter ble klippet til i sekskanter og senere festet inni stoftbitene. Pappen brukes bare midlertidig for å få skarpe fine kanter og sømmer. Stoffbitene ble klippet med 1 cm sømrom rundt alle sidene. Stoffbitene ble brettetet rundt pappen og trokles fast med sytråd.
Så ble alle bitene sydd sammen på vrangen for hånd. Så dampet jeg hele arbeidet og papplatene ble fjernet. Blomstene ble nålet fast der dem skulle sitte og sydd for hånd rundt.
En fin, men tidkrevende, måte å sprite opp klær, puter og vesker på!
En beskjent av meg spurte meg pent om jeg kunne strikke noen barneklær for henne. I utgangspunktet hørtes jo dette både fint og overkommelig ut. Det viste seg nemlig at hun ville ha to nordlandskofter. Jeg fikk rimelig hakeslep, og var litt tvilende på om jeg ville være i stand til å dra i land noe slikt.
Jeg bestemte meg for å begynne med å surre litt rundt på nett, lese, se litt å gå noen runder med meg selv. Tanken på at dette var en bra utfordring og at jeg hadde muligheten til å få tak i noen nyttige nye erfaringer, gjorde at jeg takket ja til tilbudet. Vi ble enige om at ble monteringa uoverkommelig kunne mottaker til nød ta seg av det, siden dette var det største usikkerhetsmomentet.
En stor pose finullgarn ble kjøpt og rundpinner i varierende lengde i str. nr. 3 ble hentet frem. Så da var det bare å gå i gang med ei kofte i str. 4 år og ei kofte i str. 8 år.
Kofta str. 4 år, foran på bildet over. Baksiden vises på bildet under.
Men først, hisorien om nordlandskofta:
Det skulle vise seg at det var vanskelig å få tak i historien bak dette nordnorske strikkeplagget. Jeg har googlet, saumfart biblioteket og snakket med den lokale Husfliden uten å få tak i veldig mye historikk. Men øverst på oppskriften til voksenskofta strår det at den første nordlandskofta ble laget ca 1940, av Margit Nedrehagen, Raudaberg. Den heldige eieren var presten Steinar Digernes.
I følge husfliden ble denne kofta opprinnelig strikket i naturhvit og mørk brunsvart saueull, samt litt gult og rødt. Senere dukket den opp som genser i fargene grå, hvit, gult og rødt. Disse strikkeplaggene ble rask populære og som følge av det ble dem også strikket til barn. Da gjerne i gutte- og jentefargene mørk blå og rød, som hovedfarge sammen med hvit. Det sies at de svarte bordene gjenspeiler den nordnorske kystens ville bølger. Fargevalget vil jeg anta ble som det ble ut fra hva som er enkelt å få tak i. De fleste av oss har sett sauer fra hvit, lys grå og brunsvart.
Jeg sendte også mail til Rauma ullvarefabrikk for å høre om dem hadde noe mer utfyllende historie å komme med. I en hyggelig mail, kort tid etter, fikk jeg et scannet utdrag fra boka I tråd med tiden gjennom 75 år av Oddgeir Bruaset. (boka ble henvist til i siste ukes farmenepisode, onsdag.) I boka fortelles det om at knapt noen strikkeoppskrift er solgt i større antall enn nordlandsjakka og at jakka ble til under helt spesielle omstendigheter under krigen.
Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro.
Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øret fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende koftei den ellers så kalde og tunde tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes var vakker. Jakka slo ann særlig i Nord-Norge.
Fortsatt selges det mønster av denne jakka, som ei dødssjuk kvinne skapte for rundt 60 år. Hvor vidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget, skulle bli så berømt, vites ikke. Hun døde siste krigsvinteren.
Jeg fikk også ta kopi av gamle strikkeoppskrifter til nordlandskofta hos Husfliden Mo i Rana. Oppskriftene har endret seg litt etter tid. Den eldste varianten har rutetmønsteret til fana-kofta nede på ermer og bolen. De gamle strikkeoppskriftene inneholder detaljerte råd om hvordan det ferdige strikkeplagget skal behandles. Jeg kunne ikke ungå å legge merke til teksten, “mønster og raumagarn får De i Husfliden”.
Strikkinga skulle vise seg å gå over all forventning, og jeg ble faktisk ferdig med begge koftene i løpet av en måned! Selv om det var mye mønster gikk det veldig greit i og med at disse plaggene strikkes rundt og senere klippes i, for å bli jakker. Finull er et veldig godt garn å strikke med, og resultatet blir fint og gjevnt.
Så kom det til monteringa og det skulle vise seg å bli noe herk. En ufullstendig oppskrift hjalp heller ikke spesielt på. Så her måtte jeg finne informasjon på egenhånd. Heldigvis hadde jeg redningen i bokhylla i form av “Strikkeboka” av Gerd Fjellanger. Her sto det nærmere forklart hvordan strikkeplagget skal syes før klipping, hvordan sy maskesting på skuldrene og hvordan sy i ermer.
En veldig innholdsrik bok som forklarer hvordan en monterer, etterbehandler og lager dine egne oppskrifter. Den har også ferdige oppskrifter og samt noen enkle oppskrifter som kan videreutvikles.
Å klippe i et så stort strikkeprosjekt er skumle greier! Etter å ha sydd sømmene som det skal klippes mellom, fant jeg ut at det var lurt å legge en avis eller noe annet i mellom front og rygg. Slik at det ikke blir mulig å hekta saksa i mønstertrådene på på motsatt stykke. Å klippe kofta opp midt framme var ganske greit, for da skulle det jo klippes hele veien igjennom. Armene må måles mer, for å klippe i riktig lengde, slik at armene passer perfekt i hullet.
Selv om jeg nå visste hvordan ting skulle gjøres, satte alt dette konentrasjonen og tålmodighet på en virkelig prøve når alt skulle syes sammen. I etterkant har jeg blitt en reser på å sy maskesting til skuldre. Ernesømmen skal jeg ikke si så mye annet om en at resultatet ble veldig bra, og at gøy var det IKKE. Lista, som skulle opp langs sårkantene midt framme, ble strikket på tvers. Altså mange mange pinner med få masker, for så å avslutte med å måtte sy lista fast både på rettsiden og vrangsiden. Jeg foretrekker nok heller å plukke opp masker langs kanten midt framme, strikke noen få pinner med mange masker, for så å avslutte med å sy fellekanten fast på vrangen.
Kofte str. 8 år.
Det var skikkelig godt å levere fra seg fra seg flere måneders arbeid.
I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok på meg denne jobben. Jeg føler meg nå som en mye tryggere strikker. Jeg vet nå hvordan tradisjonsrike strikkekofter monteres og jeg har litt mer kjennskap til vår regionale kulturarv. Etter min mening er det viktig å ha noe å strekke seg etter til en hver tid, så jeg prøver å strikke deretter!
er når en butikk, som man ikke har noe særlig forhold til, har opphørssalg på strikkesaker. For tiden er det et slikt her i byen. Å spare penger er nesten alltid en god ting, så lenge det ikke går på bekostning av kvaliteten.
På sånne sluttsalg er jeg alltid på jakt etter norske klassikere og utstyr. Norske kofteknapper finnes ikke ebay og utsyr i form av strikkepinner og symaskinsnåler er jo investeringssaker og kan fint handles inn uten konkrete planer. Jeg titta selvfølgelig over garnet som var på salg også, men det stemte ikke overens med prosjektplanene jeg har fremover, dessverre.
1 pakke symaskinsnåler (som jeg glemte å ta med på bildet)
4 rundpinner fra nr. 2 til nr. 3,5 i forskjellige lengder,
23 små kofteknapper, med 2 forskjellige mønstre, som jeg ikke helt vet hva dem skal brukes til
8 store kofteknapper som skal syes i Mariuskofta jeg holder på med til samboeren min
3 nøster med forsterkningsgarn som jeg skal bruke i ullsokker jeg helt sikkert kommer til å strikke
Samt litt som skal gis bort til jul og er dermed hemmelig…
Noe til 30% avslag og resten til halv pris!
Men nå som forsterkningsgarnet er kommet i hus, lurer jeg litt på hvordan jeg skal bruke det. Det kan fint legges sammen med sokkegarnet når jeg strikker hælene, men jeg lurer litt på hvordan jeg skal bruke garnet fremover på foten. Mine sokker har to slitepunkter, og det er under hælene og litt bak tærne. Er det noen som har noen gode ideer å komme med?
Jeg syns det er irriterende at to hull (som jeg selvfølgelig stopper når dem oppstår) skal forkorte ullsokkens levetid. For garnet oppover kruset og opp på vristen er jo like fint. Dette er en problemstilling det skal grubles mer på og jeg har bestemt meg for å finne en løsning. For jeg liker når design optimaliseres mot bruksområdet!
Nylig har jeg vært hjemme hos mamma på besøk. Veldig kos og få servert god mat, rene klær og noen å diskutere søm og strikking med.
For å komme meg mellom må jeg jo pakke koferten min og da kom jeg til å tenke på alle de forskjellige koffertlappene jeg har laget. Selv har jeg en rød koffertlapp med hvite prikker på, som passer fint til min røde koffert.
Jeg har tidligere sydd slike adresselapper i flere ulike bomullstøy og her er et lite utvalg av dem. Det er viktig at merkelappen står i stil med den som skal ha dem.
Koffertlappene har jeg laget mønster til selv, og det er egentlig ikke noe hokkus pokkus. Lappene måler 13 cm x 7 cm og er skrådd litt i kantene. For- og bakstykket har jeg strøket på kraftig strykeinnlegg, viledon, for å gjøre stivere. Så har jeg satt i ei malje og knytt et strikk i for å feste dem til bagsjen. Fremsiden har et lite vindu slik at navn og adresse vises. Kartongen har jeg kjørt gjennom printern og skrevet tydelig navn og adresse på. Den er dekket til med plast, for å gjøre opplysningene mer holdbare.
Populære gaver dette her, for dem som lurer på hva dem skal gi bort til jul. Da er dette et hot tips!
Tidligere i høst begynte jeg på min første Mariusgenser, denne en feminin variant med rundfelling. Nå kan jeg proklamere at den er ferdig! En grei genser å strikke egentlig, men pga rundfellingen og garnvalget skulle det vise seg at det ble et tungt strikketøy, i form av vekt, å arbeide med. Men jeg er derimot fornøyd med resultatet.
Garnvalget falt på Drops Merino Extra Fine, et garn jeg aldri har strikket med tidligere. Men for et deilig garn! Det kjennes nesten ut som bomull. Genseren ble supermyk og passe tykk. Maskene ble klare og definerte, slik at mønsteret kommer tydelig frem.
Jeg har gjort noen små endringer på genseren i forhold til oppskrifta. Genseren har blitt noen få centimetre lengre og perlestrikk-kantene har blitt bytta ut til fordel for vrangbord med 2 rette og 2 vrange. Genseren er svakt innsvinga i livet, noe som ikke kommer godt frem på bildet her.
Som alltid, når noen andre en meg selv skal ha det jeg lager, legger jeg med en vaskelapp. Dette for å sørge for korrekt stell og lengre levetid på plagget. På vaskelappene skriver jeg, med forståelig norsk og dropper vaskesymbolene. Min erfaring er at en skal være spesielt intressert eller kunskapsrik for å kunne alle disse. Jeg har en svær oversikt i matrialkunnskapsboka fra videre gårende skole, men den finner til og med jeg kjedelig. Denne genseren tåler vask i vaskemaskin, helst på ullprogram, men for å holde formen må den tørkes liggende flatt.
Jeg liker å grave i historien bak det jeg holder på med. Det er spennende å finne ut hvorfor ting har blitt som dem har blitt.
Historien bak Mariusgenseren:
Mariusgenseren er en strikkegenser med et mønster inspirert av den tradisjonelle setesdalsgenser, men uten lus. Mens de tradisjonelle genserene brukte saueullens naturlige farger svart, grått, brun og hvit, ble Mariusgenseren designet og lansert i innfarget garn i Norges flaggfarger. Like under bunaden og langt over brunosten rager Mariusgenseren som norsk design- og stilikon. Norges suverent mest strikkede genser. Det antas at det er solgt opp mot fem millioner mønstre, og når hvert mønster kan bli til flere gensere, er antallet Mariusgensere temmelig formidabelt.
Mariusgenseren som vi kjenner den i dag, ble laget for føste gang i 1953. Eller helt mot slutten av 1920-tallet. Det avhenger av hvilken av de to Mariushostoriene som fortelles. I familien Eriksen fortelling om genseren, er der Birgit “Bitten” Eriksen som er opphavskvinne til mønsteret. Hun var gift med Marius Eriksen Senior, en kjent friskus som hadde tjent gode penger på sine nyvinninger innen skiutsyr. Han drev Oslos mest eksklusive sortsforretning. Birgit var en av de tidlige norske slalåmdamene, ved siden av sport var strikkingen hennes store lidenskap. I Eriksen Marius-historie dateres den første Mariusgenseren til 1928 eller 1929. Om Birgit kalte den opp etter mannen eller sønnen Marius, er noe uvisst.
Marius Eriksen Jr.
Nasjonen var i seiersrus etter vinterolympiaden i 1952, der Stein Eriksen hadde tatt gull i storslalåm. Han og Marius seilte opp som storkjendiser i lille Norge. Storebror Marius var ikke bare krigshelt, men også slående vakker og omtalt som landets store kommende filmstjerne. I tillegg var han dobbelt Norgesmester i slalåm. Eriksenbrødrene var populære i hovedstadens jetsettmiljø, et miljø hvor alle kjente alle og hvor både sportshelter, filmfolk og designere vanket.
I den andre versjonen av Mariusgenseren historie er det designeren var Unn Søiland Dale (1926-2002) som har laget mønsteret til genseren. Unn var en aktiv dame og hun hadde bakgrunn som håndarbeidslærerinne, flyvertinne, manekeng i Paris og London samt hun var motekåsør i BBC. Men det var strikkingen som var hennes virkelige lidenskap. Mellom øktene på på catwalken og hver ledige stund, strikket hun. Eksotiske plagg med norsk utseende, som vakte stor oppsikt blant modeller og moteskapere. Venner og kolegaer etterspurte de tradisjonelt inspirerte sportsgenserne hennes, og hun innså snart at hun ønsket å fortsette strikkeinteressen hennes i et større omfang.
Sandnes Ullvarefabrikk kjøpte mønsteret, og håndstrikkerettighetene, i 1953. Mønsteret til genseren ble i sin tid solgt for en hundrelapp, som tilbake i 1953 var en stor sum penger.
Mariusgenseren skulle promoteres. I utgangspunktet ønsket Søiland Dale seg OL-vinneren Stein Eriksen som fotomodell på omslaget til strikkemønsteret. Da dette ikke lot seg gjøre, ble forespørselen rettet mot storebror Marius. I ettertid virket det noe underlig at Birgit “Bitten” Eriksens sønn, skulle bidra til å promotere Unn Søiland Dales Mariusgenser. I dag er det ingen som helt kan forklare hvordan denne avtalen ble til. Jetsettmiljøet på Oslo vest var som sagt ikke stort og modelloppdragene var attraktive. For jobben ble han honorert med 300 kr.
Marius Eriksen Jr.
Våren 1954 hadde den norske skikomedien “Troll i ord” premiere. Gjennom Søiland Dales nye kjæreste, reklametegneren Knut Yran, ble det ordnet slik at hovedrolleinnehaverene var iført hennes strikkegensere. Rollen som kjekk skitrener som sjarmerer en dansk kvinnelig turist ble spilt av Marius Eriksen, igjen iført Mariusgenser. Det var slik genseren fikk sitt navn. Etter filmen tok etterspørselen helt av.
Unn Søileland Dales selskap Lillunn AS Design og Norway beholdt alltid opphavsretten til sine mønstre. Selskapet ble senere overtatt av datteren Vigdis Yran Dale, som tillot fabrikkproduksjon av Mariusgensere fra Rauma Ullvare i 2008. Mønsteret er i dag på mange forskjellige produkter, ikke bare på gensere.
Nå håper jeg bare at studievenninna mi blir like fornøyd som meg!
