Oppskrifta er henta fra Sandnesgarn sitt klassikere-hefte for voksne. Jeg har valgt å strikke vrangborden rød, i motsetning til hva som sto i oppskrifta. Dette for å få mer farge på lua og fordi jeg rett og slett syntes den så rar ut på bildet, der den var strikka etter oppskrifta.
Garnvalget falt på DROPS Merino Extra Fine, et veldig mykt ullgarn som absolutt ikke klør og dermed egner seg utmerket til luer. Det skada heller ikke at jeg hadde garnrester etter Mariusgenseren jeg strikka tidligere i høst, så jeg trengte bare å suplere med litt ekstra svart garn.
Jeg handler alltid inn til nye prosjekter i god tid. For det er jo helt KRISE å gå tom for strikketøy og noe som over hodet ikke passer til mitt image. Dessuten er det spesielt viktig med tanke på romjul og daffe kosedager å ha noe å henge fingrene i. Det jeg nå har handlet inn til er en ny Mariusgenser, i enda en variant, så det blir litt nytt å gå løs på likevel.
Min lille bror som har nemlig ønska seg genser, også denne i tradisjonelle farger. Garnvalget har endt opp med finull fra Rauma, en super klassiker og bra erstatter til sisu fra Sandnesgarn, som det egentlig var oppgitt i oppskrifta. Jeg liker egentlig best garn av ren ull som ikke er superwash-behandlet. Plagg som er strikket av sånt garn holder seg mye finere på sikt og krever mye mindre vask og stell. Ulempen er jo at sånt garn stikker litt mer, men det får stå sin prøve.
Da jeg kom til kassa på den lokale Husfliden og skulle betale for garnet, kom jeg over sauerefleksene fra seeME. God og humoristisk bruksdesign betaler jeg gjerne penger for. Jeg falt helt for dem og kjøpte like godt to stykker, så har jeg en til hver jakke.
En beskjent av meg spurte meg pent om jeg kunne strikke noen barneklær for henne. I utgangspunktet hørtes jo dette både fint og overkommelig ut. Det viste seg nemlig at hun ville ha to nordlandskofter. Jeg fikk rimelig hakeslep, og var litt tvilende på om jeg ville være i stand til å dra i land noe slikt.
Jeg bestemte meg for å begynne med å surre litt rundt på nett, lese, se litt å gå noen runder med meg selv. Tanken på at dette var en bra utfordring og at jeg hadde muligheten til å få tak i noen nyttige nye erfaringer, gjorde at jeg takket ja til tilbudet. Vi ble enige om at ble monteringa uoverkommelig kunne mottaker til nød ta seg av det, siden dette var det største usikkerhetsmomentet.
En stor pose finullgarn ble kjøpt og rundpinner i varierende lengde i str. nr. 3 ble hentet frem. Så da var det bare å gå i gang med ei kofte i str. 4 år og ei kofte i str. 8 år.
Kofta str. 4 år, foran på bildet over. Baksiden vises på bildet under.
Men først, hisorien om nordlandskofta:
Det skulle vise seg at det var vanskelig å få tak i historien bak dette nordnorske strikkeplagget. Jeg har googlet, saumfart biblioteket og snakket med den lokale Husfliden uten å få tak i veldig mye historikk. Men øverst på oppskriften til voksenskofta strår det at den første nordlandskofta ble laget ca 1940, av Margit Nedrehagen, Raudaberg. Den heldige eieren var presten Steinar Digernes.
I følge husfliden ble denne kofta opprinnelig strikket i naturhvit og mørk brunsvart saueull, samt litt gult og rødt. Senere dukket den opp som genser i fargene grå, hvit, gult og rødt. Disse strikkeplaggene ble rask populære og som følge av det ble dem også strikket til barn. Da gjerne i gutte- og jentefargene mørk blå og rød, som hovedfarge sammen med hvit. Det sies at de svarte bordene gjenspeiler den nordnorske kystens ville bølger. Fargevalget vil jeg anta ble som det ble ut fra hva som er enkelt å få tak i. De fleste av oss har sett sauer fra hvit, lys grå og brunsvart.
Jeg sendte også mail til Rauma ullvarefabrikk for å høre om dem hadde noe mer utfyllende historie å komme med. I en hyggelig mail, kort tid etter, fikk jeg et scannet utdrag fra boka I tråd med tiden gjennom 75 år av Oddgeir Bruaset. (boka ble henvist til i siste ukes farmenepisode, onsdag.) I boka fortelles det om at knapt noen strikkeoppskrift er solgt i større antall enn nordlandsjakka og at jakka ble til under helt spesielle omstendigheter under krigen.
Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro.
Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øret fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende koftei den ellers så kalde og tunde tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes var vakker. Jakka slo ann særlig i Nord-Norge.
Fortsatt selges det mønster av denne jakka, som ei dødssjuk kvinne skapte for rundt 60 år. Hvor vidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget, skulle bli så berømt, vites ikke. Hun døde siste krigsvinteren.
Jeg fikk også ta kopi av gamle strikkeoppskrifter til nordlandskofta hos Husfliden Mo i Rana. Oppskriftene har endret seg litt etter tid. Den eldste varianten har rutetmønsteret til fana-kofta nede på ermer og bolen. De gamle strikkeoppskriftene inneholder detaljerte råd om hvordan det ferdige strikkeplagget skal behandles. Jeg kunne ikke ungå å legge merke til teksten, “mønster og raumagarn får De i Husfliden”.
Strikkinga skulle vise seg å gå over all forventning, og jeg ble faktisk ferdig med begge koftene i løpet av en måned! Selv om det var mye mønster gikk det veldig greit i og med at disse plaggene strikkes rundt og senere klippes i, for å bli jakker. Finull er et veldig godt garn å strikke med, og resultatet blir fint og gjevnt.
Så kom det til monteringa og det skulle vise seg å bli noe herk. En ufullstendig oppskrift hjalp heller ikke spesielt på. Så her måtte jeg finne informasjon på egenhånd. Heldigvis hadde jeg redningen i bokhylla i form av “Strikkeboka” av Gerd Fjellanger. Her sto det nærmere forklart hvordan strikkeplagget skal syes før klipping, hvordan sy maskesting på skuldrene og hvordan sy i ermer.
En veldig innholdsrik bok som forklarer hvordan en monterer, etterbehandler og lager dine egne oppskrifter. Den har også ferdige oppskrifter og samt noen enkle oppskrifter som kan videreutvikles.
Å klippe i et så stort strikkeprosjekt er skumle greier! Etter å ha sydd sømmene som det skal klippes mellom, fant jeg ut at det var lurt å legge en avis eller noe annet i mellom front og rygg. Slik at det ikke blir mulig å hekta saksa i mønstertrådene på på motsatt stykke. Å klippe kofta opp midt framme var ganske greit, for da skulle det jo klippes hele veien igjennom. Armene må måles mer, for å klippe i riktig lengde, slik at armene passer perfekt i hullet.
Selv om jeg nå visste hvordan ting skulle gjøres, satte alt dette konentrasjonen og tålmodighet på en virkelig prøve når alt skulle syes sammen. I etterkant har jeg blitt en reser på å sy maskesting til skuldre. Ernesømmen skal jeg ikke si så mye annet om en at resultatet ble veldig bra, og at gøy var det IKKE. Lista, som skulle opp langs sårkantene midt framme, ble strikket på tvers. Altså mange mange pinner med få masker, for så å avslutte med å måtte sy lista fast både på rettsiden og vrangsiden. Jeg foretrekker nok heller å plukke opp masker langs kanten midt framme, strikke noen få pinner med mange masker, for så å avslutte med å sy fellekanten fast på vrangen.
Kofte str. 8 år.
Det var skikkelig godt å levere fra seg fra seg flere måneders arbeid.
I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok på meg denne jobben. Jeg føler meg nå som en mye tryggere strikker. Jeg vet nå hvordan tradisjonsrike strikkekofter monteres og jeg har litt mer kjennskap til vår regionale kulturarv. Etter min mening er det viktig å ha noe å strekke seg etter til en hver tid, så jeg prøver å strikke deretter!
Tidligere i høst begynte jeg på min første Mariusgenser, denne en feminin variant med rundfelling. Nå kan jeg proklamere at den er ferdig! En grei genser å strikke egentlig, men pga rundfellingen og garnvalget skulle det vise seg at det ble et tungt strikketøy, i form av vekt, å arbeide med. Men jeg er derimot fornøyd med resultatet.
Garnvalget falt på Drops Merino Extra Fine, et garn jeg aldri har strikket med tidligere. Men for et deilig garn! Det kjennes nesten ut som bomull. Genseren ble supermyk og passe tykk. Maskene ble klare og definerte, slik at mønsteret kommer tydelig frem.
Jeg har gjort noen små endringer på genseren i forhold til oppskrifta. Genseren har blitt noen få centimetre lengre og perlestrikk-kantene har blitt bytta ut til fordel for vrangbord med 2 rette og 2 vrange. Genseren er svakt innsvinga i livet, noe som ikke kommer godt frem på bildet her.
Som alltid, når noen andre en meg selv skal ha det jeg lager, legger jeg med en vaskelapp. Dette for å sørge for korrekt stell og lengre levetid på plagget. På vaskelappene skriver jeg, med forståelig norsk og dropper vaskesymbolene. Min erfaring er at en skal være spesielt intressert eller kunskapsrik for å kunne alle disse. Jeg har en svær oversikt i matrialkunnskapsboka fra videre gårende skole, men den finner til og med jeg kjedelig. Denne genseren tåler vask i vaskemaskin, helst på ullprogram, men for å holde formen må den tørkes liggende flatt.
Jeg liker å grave i historien bak det jeg holder på med. Det er spennende å finne ut hvorfor ting har blitt som dem har blitt.
Historien bak Mariusgenseren:
Mariusgenseren er en strikkegenser med et mønster inspirert av den tradisjonelle setesdalsgenser, men uten lus. Mens de tradisjonelle genserene brukte saueullens naturlige farger svart, grått, brun og hvit, ble Mariusgenseren designet og lansert i innfarget garn i Norges flaggfarger. Like under bunaden og langt over brunosten rager Mariusgenseren som norsk design- og stilikon. Norges suverent mest strikkede genser. Det antas at det er solgt opp mot fem millioner mønstre, og når hvert mønster kan bli til flere gensere, er antallet Mariusgensere temmelig formidabelt.
Mariusgenseren som vi kjenner den i dag, ble laget for føste gang i 1953. Eller helt mot slutten av 1920-tallet. Det avhenger av hvilken av de to Mariushostoriene som fortelles. I familien Eriksen fortelling om genseren, er der Birgit “Bitten” Eriksen som er opphavskvinne til mønsteret. Hun var gift med Marius Eriksen Senior, en kjent friskus som hadde tjent gode penger på sine nyvinninger innen skiutsyr. Han drev Oslos mest eksklusive sortsforretning. Birgit var en av de tidlige norske slalåmdamene, ved siden av sport var strikkingen hennes store lidenskap. I Eriksen Marius-historie dateres den første Mariusgenseren til 1928 eller 1929. Om Birgit kalte den opp etter mannen eller sønnen Marius, er noe uvisst.
Marius Eriksen Jr.
Nasjonen var i seiersrus etter vinterolympiaden i 1952, der Stein Eriksen hadde tatt gull i storslalåm. Han og Marius seilte opp som storkjendiser i lille Norge. Storebror Marius var ikke bare krigshelt, men også slående vakker og omtalt som landets store kommende filmstjerne. I tillegg var han dobbelt Norgesmester i slalåm. Eriksenbrødrene var populære i hovedstadens jetsettmiljø, et miljø hvor alle kjente alle og hvor både sportshelter, filmfolk og designere vanket.
I den andre versjonen av Mariusgenseren historie er det designeren var Unn Søiland Dale (1926-2002) som har laget mønsteret til genseren. Unn var en aktiv dame og hun hadde bakgrunn som håndarbeidslærerinne, flyvertinne, manekeng i Paris og London samt hun var motekåsør i BBC. Men det var strikkingen som var hennes virkelige lidenskap. Mellom øktene på på catwalken og hver ledige stund, strikket hun. Eksotiske plagg med norsk utseende, som vakte stor oppsikt blant modeller og moteskapere. Venner og kolegaer etterspurte de tradisjonelt inspirerte sportsgenserne hennes, og hun innså snart at hun ønsket å fortsette strikkeinteressen hennes i et større omfang.
Sandnes Ullvarefabrikk kjøpte mønsteret, og håndstrikkerettighetene, i 1953. Mønsteret til genseren ble i sin tid solgt for en hundrelapp, som tilbake i 1953 var en stor sum penger.
Mariusgenseren skulle promoteres. I utgangspunktet ønsket Søiland Dale seg OL-vinneren Stein Eriksen som fotomodell på omslaget til strikkemønsteret. Da dette ikke lot seg gjøre, ble forespørselen rettet mot storebror Marius. I ettertid virket det noe underlig at Birgit “Bitten” Eriksens sønn, skulle bidra til å promotere Unn Søiland Dales Mariusgenser. I dag er det ingen som helt kan forklare hvordan denne avtalen ble til. Jetsettmiljøet på Oslo vest var som sagt ikke stort og modelloppdragene var attraktive. For jobben ble han honorert med 300 kr.
Marius Eriksen Jr.
Våren 1954 hadde den norske skikomedien “Troll i ord” premiere. Gjennom Søiland Dales nye kjæreste, reklametegneren Knut Yran, ble det ordnet slik at hovedrolleinnehaverene var iført hennes strikkegensere. Rollen som kjekk skitrener som sjarmerer en dansk kvinnelig turist ble spilt av Marius Eriksen, igjen iført Mariusgenser. Det var slik genseren fikk sitt navn. Etter filmen tok etterspørselen helt av.
Unn Søileland Dales selskap Lillunn AS Design og Norway beholdt alltid opphavsretten til sine mønstre. Selskapet ble senere overtatt av datteren Vigdis Yran Dale, som tillot fabrikkproduksjon av Mariusgensere fra Rauma Ullvare i 2008. Mønsteret er i dag på mange forskjellige produkter, ikke bare på gensere.
Nå håper jeg bare at studievenninna mi blir like fornøyd som meg!
Nå som jeg strikker på min første mariusgenser, har samboeren min hinta frempå om at godt kunne tenke seg en slik genser han også. Litt tatt på senga ble jeg nok, men samtidig ganske gira. Jeg er alltid klar for nye strikkeprosjekter. Dessuten er det jo veldigstas å kunne kle opp kjæresten sin i noe en selv har laget!
Etter å ha bladd frem og tilbake i klassikerhefte til sandnesgarn, viste det seg at det var en jakke han helst ville ha. Jeg må inrømme at jeg med gru ser fram til monteringa. (Det er en dårlig skjult hemmlighet at jeg ikke liker å montere strikkeplagg…) Men har man sagt at han skal få det han ønsker seg, så er det bare å kvinne seg opp å gå i gang.
Dette blir riktig nok et prosjekt litt frem i tid, siden jeg må være forsiktig og ikke overbelaste i ovekant aktive og strikkeglade fingre. Selv om armer og fingre er på senebetennelsens rand, kan jeg fint bruke tiden til å handle garn til fremtidige prosjekter.
Dette blir det største strikke-prosjektet jeg til nå har laget. Jeg er litt spent på hvordan dette skal gå. Det er jo tross alt mange masker som skal strikkes og i tillegg skal jeg legge på noen centimetre på lengden, siden han er en lang mann. Til det motsatte er bevist, klassifiserer jeg meg som realist-optimist. Dessuten er det lenge til jeg skal begynne med monteringa!
For tiden så har det ikke blitt så mye blogging. Av den hyggelige grunnen av at tiden er okkupert med strikking. Men etter den søte kløe, kommer som kjent den sure svie… I skrivende stund har smertefulle armer og fingre krangla seg til strikkefri, i noen dager. Da hjelper det lite at jeg holder som regel på med flere prosjekter på en gang, for å få litt variasjon fra både prosjekter og pinner. September i år er intet unntak. Her går det i mariusgenser og fanakofte.
Arm nr. 2 er straks klar til å settes inn på rundpinnen til bolen. Så rundfelling og mariusmønster er ikke langt unna. “Rusket” som er på genseren er kattepels, som jeg selvfølgelig skal ta meg bryet med å fjerne når genseren er ferdig. Sånn er det når det ene familiemedlemmet er en koselig liten pus som begynner å forberede seg til vinterkulden.
Fana-kofta går det fremover med i rasende fart. Det er godt å være kommet så langt at jeg kan slå fast at den blir veldig fin. Ikke så mange omgangene igjen før jeg kan felle av ved halsen. Jeg krysser fingrene for at monteringa går bra, nå som jeg elegant har lurt meg unna å sy i armene med å heller gå for rundfelling, på dette prosjektet også.
Høsten er en fin tid med en vakker fargepallet. Jeg lar meg derimot ikke imponere av temperaturene ute som ligger i underkant av 10 grader på sitt varmeste, på dagtid. Verre skal det nok bli, så jeg har like godt begynt å glede meg til neste sommer. I mellomtiden er jeg glad for at jeg kan strikke, slik at jeg og mine holder seg varme når kvikksølvet kryper nedover gradestokken.
Nylig begynte jeg på ei fanakofte, og her går det fremover, dog ikke i superfart. Ermene ligger og venter på at bolen skal bli lang nok til at alt skal settes på en pinne, for så å begynne fellingen. Formen har vært laber de siste uka, har slitt med vondt alle steder, og jeg er ganske sikker på at det har noe med det kjipe faktumet at høsten er her.
Litt kos er det jo med høst også, for da kan tekoppene brukkes flittigere og stearinlys kan tennes. Dessuten dukker det mye fint opp på TV. Disponeres strikketøyet rett, kan TV-titting og strikking fint kombineres. Katta trives også bedre hjemme på denne årstiden, og jeg er veldig glad for å få selskap av en trivelig liten pelsball med stor personlighet.
Jeg har fått en forespørsel om jeg kan strikke fanakofte. Etter litt tankespinn rundt hva som er ønsket har jeg tenkt å ta utgangspunkt i disse to oppskriftene. Resultetet skal bli en slags mellomting.
Planene er å lage en jakke med rundfelling, uten ruter, men med vrangbord nede på bolen og på ermene. Garnet som er brukt i genseroppskrifta er sisu, noe som passer bra siden det har de egenskapene jeg er på jakt etter. Det kan vaskes i maskin og garnet består av 80% ull og 20% nylon. Nylon bidrar til å gjøre plagget mer slitesterkt, for en klassiker som fana-kofta bør jo helst vare en stund. Fargene som jeg skal bruke er mørk brun og ubleika hvit. Jeg har planer om å bruke noen sølvfarga knapper, men jeg skal vente med å bestemme meg til kofta er ferdig.
Viktig med litt annen kos enn bare strikking. God te i verdens tøffeste kopp fra simon’s cat og yndlingsplanten min på bordet, en husfred fra mamma.
Jeg har gått i gang med ermene, for dem blir det minst endringer på. Jeg har så smått begynt på bolen også. Strikkinga går ganske raskt. Ene armen er midlertidig ferdigstrikket, og i påvente av å bli satt inn på rundpinnen til bolen, så den har den fått seg en pause på et par sikkerhetsnåler.
I forbindelse med bloggen min har jeg fått en del gode tilbakemeldinger. Det som kanskje varmer mest er at en studievenninne mente jeg burde prøve meg på en Mariusgenser, for hun ønska seg en sånn. Det er alltid stas når folk etterspør noe jeg lager!
Jeg er ikke vanskelig å overbevise når det kommer til nye strikkeprosjekter. Jeg føler småstrikk i form av sokker, votter, sokker og pulsvarmere hører sommeren til for min del. Når høsten kommer er det veldig deilig å ha et større prosjekt å gå løs på, et som utfordrer de velkjente små grå og som inneholder mer jobb en et par uker. Fy så digg det er å få fart på pinnene!
Genseren jeg skal gå løs på er en feminin variant, med rundfelling. Jeg registrerer med lettelse at jeg slipper unna å sy i armer! Ut over det har vi diskutert en del rundt hvordan genseren skal være. Når noe strikkes for hånd er det jo gode muligheter til å legge til små endringer slik at plagget blir helt i tråd med ønskene til hver enkelt. Så langt har vi kommet frem til at kantene i perlestrikk skal byttes ut til fordel for kanter med 2 rette og 2 vrange, og genseren skal bli noen centimetre lengre.
Garnvalget har vi også snakket en del om, siden dette også skal stemme overens med bruksområde. Vi kom frem til at Drops merino extra fine, var et passende valg. Dette er til min begeistring et veldig mykt garn som gir definerte masker. Det står på garnstudio sine sider at dette er et spenstig garn, som tåler vaskemaskin. Noe som passer bra for en travel småbarnsmor. Fargene jeg skal bruke er svart, naturhvit og rødt.
Oppskriftshefte kommer fra sandnesgarn og heter “klassikere”. Heftet har flere fine mariusoppskrifter, samt setesdalskofter og fanakofter. Jeg utelukker ikke at det flir flere kofter utover høsten. Det er noe helt eget med å gå løs på vår norske kulturarv, en slags ærefrykt. En ting er sikkert, jeg gleder meg til å føye denne klassikeren til merittlista mi!
For tiden lever jeg livets glade dager hjemme til mamma. Katten vår, Inga, er selvfølgelig med. Hun er tydelig begeistret for å bytte ut en og annen byfugl med mengder av mus i kratt og skog.
Jeg koser meg med strikking og lavt tempo. Her har jeg gjort ferdig siste tids strikkeprosjekt. Godt å ha votter klar til sesongen begynner her i nord.
Oppskriften kommer heftet PT design nr. 82 modell nr. 1. Vottene er strikka på pinner nr. 3 og 3,5. Jeg har brukt Safirgarn fra Sparkjøp, i svart nr. 401 og off white nr. 400, et rimelig og greit garn til votter.
