Selv om det finnes oppskrifter på mye fint, så er det ofte jeg leser gjennom dem og er uenig i mange ting. Da komponerer jeg gjerne noe selv og plukker det beste fra forskjellige steder og sette sammen til noe lurt. Erfaring kommer etter mye øving, refleksjoner og observante blikk. Det er det beste supertrikset jeg har i utstyrskurven.
Oppleggsmetoden jeg har brukt går under navnet Channel Island Cast On. Dette er min soleklare favorittmetode å legge opp strikketøy som starter med 1 rett og 1 vrangmaske. Jeg har brukt denne metoden i flere av mine prosjekter, og det er å finne her.
Sokkene er i all hovedsak strikket i garnet Silja, en hvit rest med Sisu og litt rød babyull. Garnkvaliteten er sånn i cirka den sammen og da fant jeg ut at dem kunne kombineres. Sokkene er strikket på pinner nr. 3. Jeg la opp 72 masker til leggen, siden en Mariusmønsterrapport strekker seg over 18 masker (18 m x 4 ganger = 72 m), det skulle vise seg å bli helt passe til en helt ordinær damelegg.
Sokkene er strikket med teknikken forsterket hæl og forsterket såle. Jeg har tidligere skrevet bloggposter om nettopp denne metoden og det er å finne her. Jeg har også kostet på forsterningsgarn i polyamid i hælen, sammen med hovedgarnet. Tåfellingen har jeg konsentrert i sidene, slik at denne typen såle kan fortsette helt frem til tærne.
Et unikt par sokker som etter hvert skal få ny eier!
Selv om det er ganske så vemodig at sommeren har takket for seg, er det noe eget med å krype i innendørs med katt og strikking. Av og til sier et bilde mer en ord, så jeg nøyer meg i grove trekk med det.
Dette er ei egenkomponert fanakofte og jeg har tidligere skrevet om den her.
Her i vår strikka jeg min helt egen fanatrøye og den skulle vise seg å slå an. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger som jeg virkelig setter pris på. Det blir bare et eksemplar av den kofta, men det stopper ikke meg fra å komponere ei til. Denne skal tanta mi ha.
Det er spennende å strikke med en annen fargepallett en hva jeg selv ville valgt. Garnet, Daletta fra Dale Garn, er også en ny erfaring. Det er helt greit å strikke med, men det blir nok ingen favoritt.
Marius-bølgen vil ingen enda ta og mønsteret er å finne på tilnærmet alt. Jeg er jo lett å innspirere så jeg tenkte jeg skulle strikke grytekluter denne gangen.
Jeg lånte Mariusboka på biblioteket for å sjekke ut den offisielle oppskriften, men jeg likte verken slik mønsteret var amputert, heklekanten, garnvalget eller prisen. Så boka ble levert i retur, med uforrettet sak. Et par (eller to…) grytekluter kan da umulig være så vanskelig å komponere selv…?
Garnvalget falt på Mandarin Naturell, et rimelig bomullsgarn som er veldig godt å strikke med. Mitt favoritt-bomullsgarn så langt. Jeg har brukt pinner nr. 3, for jeg liker at gryteklutene er litt faste, solide og litt tykke å ta i.
Jeg har strikket mye fra heftet Voksne klassikere tema 15 fra Sandnesgarn. Der fant jeg et strømpemønster der hele Mariusmønsteret var brukt og strikkeprossessen startet øverst på mønsteret, altså på det røde. For jeg kom fram til at jeg måtte begynne i den enden, jeg visste ikke hvor langt det blå stykket etter endt mønster skulle være. Målet var å få gryteklutene til å bli kvadratiske 20 x 20 cm.
Jeg la opp 108 m. Mariusmønster strekker seg over 18 m og mønsteret ble gjentatt 6 ganger. Oppleggsmetoden jeg har brukt heter midlertidig opplegg, som jeg senere felt sammen med teknikken avfelling med 3 pinner både oppe og nede, altså i begge ender.
Selv om jeg syr aldri så pent vil denne løsninga bli finest. Dette er også en fin måte å hoppe over heklekanten, for den blir overflødig siden det ikke er noen ujevnheter å dekke over… Dette er en metode som krever litt mer jobb med, men jeg mener helt klart det er verdt det!
Før jeg la opp opp maskene holdt jeg av 1,5 meter med rødt garn. Dette stykket ble brukt til både å felle av, hekle 15 luftmasker og 15 fastmasker til hempe. Slik slapp jeg unna flere unødvendige tråder og feste, noe som fører til det beste resultatet.
Noen nye erfaringer har jeg gjort meg, og jeg tror jeg har funnet min gyldne formel for hvordan et par gode og funksjonelle grytekluter skal lages. Nye garnbekjentskaper ønskes også alltid velkommen, og jeg har funnet meg en ny god venn i Mandarin Naturell. Så da var 2 par grytekluter klare til bruk!
Når jeg skal i gang med nye prosjekter så liker jeg å lese litt rundt hva det er jeg skal begynne med. Jeg har tidligere strikket ei Fanatrøye med rundfelling og den er å finne her.
Ofte synes jeg tradisjonelle mønstre har mye fint og by på, men jeg er ikke så veldig begeistret for primærsnitt-fasongen. Jeg liker å plukke det beste fra flere verdener og sette sammen til noe som ikke finnes maken til, dog i en litt mer kropsnær fasong.
Jeg har bevist styrt unna det vi kjenner som Fana-rosa, som Sandnesgarn bruker på alle sine mønstre. Det ikke så mange vet er at det er et stort utvalg av åttebladsroser som var vanlig på koftene fra Fana. Noe som også er store variasjoner på, er lusene. Dette er de rosene og lusene jeg likte best, og som jeg mener passer bra med resten av mønsteret på kofta.
Tradisjonelt sett ble rosene på skuldrene strikket i den mørkeste garnfargen, på lys bunn, for at mannfolkene (for ja, kofta var i utgangspunktet et mannfolkplagg!) skulle virke ekstra bredskuldrede. Jeg ønsker meg også mer skuldrer, så dette var en detalj jeg rask bestemte meg for å ta med.
Armen ble lagt opp med midlertidig opplegg og senere strikket sammen, det har jeg tidligere skrevet om her. Mønsterborden jeg har nede på armen har jeg ikke sett tidligere, men jeg likte den svært godt!
Jeg har gravd i gamle teknikker som tidligere ble brukt på kofta fra Fana og funnet frem en gammel norsk opplegsmetode som heter krossopplegg og en teknikk som heter tvinnarand. Den siste er riktig nok mest kjent som Latvian Braid, kjært barn har mange navn.
Rutemønsteret er strikket med både rette og vrange masker, slik som i gamle dager. De blå rutene er i glattstrikk, mens de hvite er i vrange masker. En fin detalj som skaper litt mer tredimensjonal effekt. Jeg har fylt på med noen border med med annet mønster, over ruteborden slik tradisjonen tilsier.
Kofta er helt egenkomponert, men jeg har hentet inspirasjon, mønster og fasong fra forskjellige hefter og bøker. Heftene jeg har tatt utgangspunkt i er Til Fjells 1011 og Voksne klassikere tema 15. Jeg har også brukt boka om Fanatrøyer flittig. Jakken er forresten strikket på pinner nr. 3 og garnet jeg har brukt er babyull fra Sparkjøp.
Helt enkelt har forklart har jeg:
– funnet meg en gensermodell med rundfelling som jeg liker
– lagt til 4 klippemasker, for å klippe i slik at genseren blir jakke
– Improvisert med insving i livet
– fylt på med mest mulig forskjellig mønster for å få mest mulig varisjon
– ermenekanten, stolpene og halskanten er alle doble og har alle hullkant/taggekant (2 m r sm og 1 kast)
Kofta er litt innsvinget i livet, så her måtte jeg improvisere litt for at fellingene og økingene ikke skulle krasje for mye med mønsteret. Dette glemte jeg jo selvfølgelig å ta bilde av, så da blir det bare med beskrivelsen.
Bildene er tatt på Stenneset på Mo i Rana. Jeg forelsket meg helt i omgivelsene med den gamle prestegården fra 1780 samt gamle hus, låver og uthus. Bygningene utgjør en del av Helgeland Museum og brukes som friluftsmuseum. Jeg regner med at det blir flere bilder herfra!
Kofta i sin helhet uten noen forstyrrende modell inni.
Jeg har fått flere forespørsler om å jeg ønsker å selge mønseret, men jeg har takket pent nei. Men det skal sies at jeg setter virkelig stor pris på en slik tilbakemelding!
Det er tross alt veldig stas å tusle rundt i en kofte som ingen andre har!
Da var Mariusgenser nr. 3 i mål. Oppskrifta kommer fra klassiker-heftet til Sandnesgarn. Dette er en tynnere variant en orginalen og båthalsen ble erstattet med en rund hals.
Oppskrifta var beregna på garnet sisu, men det ble byttet bort til fordel for Rauma sin finull. Dette er et garn som holder seg utrolig fint over tid og virkelig er et av norges klassikere. Et bra valg for en slik genser. Dessuten var det mange fine farger å velge i slik at en ikke trenger å kompromisse på fargefronten. Jeg ble forøvrig veldig fornøyd med fargekombinasjonene.
Jeg har for lengst oppdaget viktigheten av å ta mål av dem jeg strikker til, før jeg går i gang. Og godt er det! Genseren er strikket i str. S men jeg har forlenget bolen med nesten 15 cm og armene ble i tillegg en god del lengre.
Halsen ble strikket i rødt i stedet for blått slik oppskrifta beskrev. Det ble egentlig veldig fint!
¨
Innsiden av halsen (den er dobbel) er strikket i myk babyull i samme rødfarge som utsiden av halsen. Egentlig er babyull et superwash-behandlet garn, som oppfører seg annerledes enn ubehandlede garn som finullen, under vask. Men mamma er heldigvis en erfaren ullvasker og vet at det alltid må tas hensyn til det svakeste leddet som i denne sammenhengen blir det ubehandlete garnet. Så da er det rom for å finne på lure løsninger!
Synd at buffen henger over halsen og skjuler mye av halsen på genseren.
Mens bror og søster styrer og tuller med fotografering sitter overoppsynsmannen eller i dette tilfellet “overoppsyns-kvinne-katten” og følger nøye med. Hun er nok litt furten for at det ikke er hun som får all oppmerksomheten. Hun prøver seg med flere sprell som dessverre ikke blir festa til kameraet. Verdens nydligte pusi er hun uansett!
Bruttern ble godt fornøyd med genseren og var kry som en hane da han kunne begynne å bruke den. Mor og søster ble også fornøyde. Nå blir det ikke mer Mariusstrikk på en god stund, for nå er jeg LEI!
Jeg har tidligere skrevet om monteringa til denne kofta, men nå vil jeg frem resultatet etter mange timers arbeid. Dette ble den mest omfattende julegaven i 2012.
Kofta er egentlig mer blå en svart, men det ser jeg kommer dårlig frem på bildet her. Garnet jeg har brukt er Peer Gynt fra Sandnesgarn og pinnene er tykkelse 3,5, altså dette er en tjukk og god jakke.
Denne kofta ble egentlig strikket i høst. Jeg har hatt så fryktelig mye annet å henge fingrene i, slik at det ikke har blitt prioritert å skrive en litt omfattende bloggpost om kofta, som jeg syns den fortjener. Forut for denne norske klassikeren har jeg tatt for meg historien til designerikonet Mariusgenseren og Nordlandskofta.
Jeg har ikke funnet oppskrift helt lik den jeg har strikket. Men jeg har slått sammen 2 forskjellige oppskrifter, som er strikket med sisu og pinnetykkelse nr. 3, og improvisert meg videre. Oppskriftene er hentet fra Sandnesgarn sine hefter klassikere og 1011 til fjelds.
Jeg har egentlig bare tatt genseren og lagt til 5 vrange klippemasker foran + 1 rett maske for å få mønsteret til å gå opp. Så har jeg lagt til vrangbord nede, rundt armene og rundt halsen. Stolpen er i glattstrikk, slik som på kofta i klassikkerheftet til Sandnesgarn. En liten endring er at stolpen har fått en pinne med vrange masker for å tydelig markere hvor stolpen begynner.
Etter ønske fra hun som skulle ha kofta, droppa jeg rutene-mønsteret. Dette ble byttet ut med en vrangborden nede og rundt ermene ble strikket med 2 rette og 2 vrange masker, i 23 omganger. Før jeg begynte med selve glattstrikkingen og mønsteret, avslutta jeg med en vrang omgang, for å gå ei tydelig avsluttning på ribbestrikkingen.
Vrangborden rundt halsen ble strikket litt annerledes.
Her måtte jeg starte overgangen med en omgang med rette masker. (En hver erfaren strikker vet at det ikke er lurt å skifte farge fra vrangsiden eller med vrange masker på retten…) Så strikka jeg en vrang omgang (for å få den skarpe kanten i likhet med arme- og nerkant). Deretter strikket jeg 2 rette og 2 vrange masker, til ribbekant. Jeg prøvde å strikke slik i 23 omganger, for å få den lik bredde som arm- og nerkanten, men da ble halsen rett og slett for vid. Det viste seg med at halsen sto ut, når plagget ble prøvd på. For å få halskanten til å ligge tettere inntill måtte jeg tilnærme meg problemet på en litt annen måte. Vrangborden ble rekt opp til omg nr. 14.
Halsen ble videre slik: 2 r m og 2 vr m sammen (til 1 vr m) på omgang nr. 15. Videre ble det strikka 8 omg til med 2 rette og 1 vrang. Så felte jeg av med rette masker over rette masker og vrange masker over vrange masker.
Før jeg begynner på et prosjekt liker jeg å surre rundt på nett og se om det finnes alternative måter å fremstille prosjekt mitt. Jeg må ærlig inrømme at jeg ofte jakter etter perfeksjon og at jeg liker å ha noe å strekke meg etter og utvide min kreative horisont. Ofte er det bedre å grave bakover i tid enn å se fremover. For bakover er det ofte mer variasjon og flere teknikker i et og samme plagg.
Historien bak fanakofta
Jeg kom over boka Fanatrøyer som Fana husflidslag har gitt ut. I boka fortelles det om at folk flest kjenner lite til de gamle Fanatrøyene. Sammfunnsutviklinga de siste 60 årene, sammen med industrien, får skylden for at koftene har mistet mangfoldet og i stedet fått ei standarisert utforming av den stripete kofta. Det er riktignok ingen modell som kan sies å være den ekte eller orginale kofta. Oppskriften gikk i arv fra mor til datter. Det var status å ha mye mønster på kofta, i tillegg til stripene med lus i. Dette vitnet om en dyktig kone eller mor. Det i seg selv var viktig.
Kofta på bildet over har en fin oppleggskant med 2 farger nederst. Den har også inistsialer samt årstall den er strikket. Den har også en rekke forskjellige mønstre både på bol, ermer og skuldre.
Koftene som kommer fra Fana-området har ikke strikket stolpe, slik som den standariserte oppskrifta fra Sandnesgarn. Der er det vanlig å ha rutete tøy som belegg for å dekke over sårkantene på innsiden i tilegg til pyntebånd på utsiden. Knapphullene er klippet i selve kofta og sydd med knapphulssting for hånd, gjerne i kontrastfarge.
Den mest kjente trøya fra Fana er den stripete, som i utgangspunktet var hverdagstøy for menn. Disse kan dokumenteres tilbake til 1850. Den hvite mannstrøya er mest sannsynlig eldre enn den stripete, og antas å være forfaren. De eldste koftene som fortsatt eksisterer er registrert til slutten av 1800-tallet. Mange av disse hvite koftene hadde mange av de samme elementene i seg som den to-fargede kofta, bare at samspillet mellom rette og vrange masker står for dekoren.
De eldste stripe-trøyene som er registrert, har et kvitt stykke til å putte ned i buksa. Disse skriver seg tilbake til århundreskiftet og fram til 1920-årene. Men så tidlig som rundt år 1900 kjennes det til at stripekofta har fått en tofarget rutebord nederst, og det kvite stykket er byttet ut til fordel for striper. På bildet under er åttebladsrosene plassert slik dem ville vært på ei kofte med hvitt stykke neders. På noen av trøyene er de mørke rutene strikket vrangt, sånn som det var vanlig på de hvite trøyene.
Fargene som var brukt var naturfargene svart, brunt, grått og naturhvit. Men også farget garn i potteblått ble brukt. Garnet var tynt to- eller tretrådet. Pinnene var tilsvarende tynne, nummer 2 eller tynnere. I de eldste trøyene var garnet hjemmespunnet.
Båndene som ble brukt var som regel grindvevde bånd med hvit bomullsbunn og opplukk med rødt ullgarn. Også bånd i andre farger ble brukt som brunt, svart, gult og grønt. Materialene som ble brukt var helst bomull eller ull, men også lin ble tatt i bruk.
Knappene var som regel i tinn, men sølv og treknapper var også vanlig. Det var status å ha mange blanke knapper på kofta si. Det viste at du kom fra en familie med god råd. Knappene ble brukt om igjen og om igjen, siden knappene overlevde strikke plagget mange ganger. Knapphullene ble sydd med bomullstråd og nederste knapphull var minst 4 cm fra oppleggskanten.
Husfliden i Bergen hadde Fanatrøya i 2-3 ulike varianter, de siste med moderne snitt med bl.a. isydde ermer. Husfliden ønsket seg flere varianter på den populære kofta, men konene i Fana klarte aldri å bli enige om hvilken variant Husfliden skulle få. Derfor ble det ingen ny kofte den gangen.
Oppskrift fra Bergen Husflidsforrening ca 1930-1935. Her står lusene rett ovenfor hverandre, men tettere enn hva som er vanlig i dag. Denne oppskrifta ligner veldig på den standariserte Fana-kofta vi kjenner i dag.
Bildet her viser et utvalg av alle variantene lusene kommer i.
I slutten av 1930-årene ble den stripete trøya også populær hos jentene, først og fremst da som ytterplagg. Den ble også benyttet som turplagg og som sportsklær. I slutten av 30-tallet ble trøya kjent over store deler av landet.
I boka er det også et stort utvalg av åttebladsroser. Legg merke til at åttebladsrosene er lyse på mørk bunn og mørke roser på lys bunn på skuldrene. Dette var en vanlig variant for å få mennene til å se mer bredskuldret ut, en hva dem faktisk var.
Da 2. verdenskriv og rasjonaliseringa tok slutt, ble dette en ny oppblomstringstid for Fanatrøya. Idustrien tok tak i den strikka jakka for fult og flere garnfabrikker viste interesse. Dale Fabrikker, Sandnes Ullvarefabrikker, Rauma Ullvarefabrikker og flere ukeblader gav ut strikkebøker og mønsterhefter på Fanatrøya.
Nå som mi første Fanakofte for lengst er ferdig og har fått en ny eier, ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å lage en helt annen variant til meg selv. Da har jeg tenkt å ta utgangspunkt i variasjonene beskrevet i boka. Fanakofter er ei kjempefin bok med masse historie, flere strikkeoppskrifter og mønsterdiagrammer av ei av Norges mest populære strikkejakke. Her kan du plukke å mikse å sette sammen det du liker til din helt egen kofte. Det er veldig spennende å begynne å grave i forhistorien.
Det gjør meg stolt over å være norsk, når jeg ser hvilke kunskaper kvinnene hadde for 60-150 år tilbake. Synd at mye av dagens klær lages av underbetalte små barn i Kina, for vi norske damene kan vi også!
Jeg har ingen strenge nyttårsforsetter eller detaljerte planer for 2013. Jeg tenker jeg skal fortsette å kose meg, strikke det jeg er god for og få sirkulasjon i garnlageret mitt.
Jeg har kommet et stykke på Mariusgenseren til broren min. Første arm er snart i mål. Både bruttern og jeg håper på at det skal bli genser, mens det enda er vinter.
Jeg konstaterer at finull fra Rauma fortsatt er et godt garn å strikke med. Det er ikke å stikke under en stol at plagget blir fint også. Jeg likte spesielt godt fargekombinasjonen på genseren.
(Hvis du lurer, så er jeg glad i planter i alle varianter…)
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, votter er noe av det jeg liker best å strikke.
Mønsteret er hentet fra et vottehefte jeg har hatt lenge, PT Design nr. 82 modell nr. 10. Vottene ble litt annerledes enn mønstre jeg har strikket tidligere, noe som er helt greit siden det er gøy å prøve noe nytt. Vet ikke helt om dette kan kalles for Selbu-votter, men dem er helt klart i samme sjanger.
Disse vottene er strikket garn i merket Safir, fra Sparkjøp, i lilla og hvit. Et rimelig garn i 100% ull som egner seg supert til votter. Disse måtte en tur under juletreet for å så finne frem til en ny eier.
