Denne kofta ble egentlig strikket i høst. Jeg har hatt så fryktelig mye annet å henge fingrene i, slik at det ikke har blitt prioritert å skrive en litt omfattende bloggpost om kofta, som jeg syns den fortjener. Forut for denne norske klassikeren har jeg tatt for meg historien til designerikonet Mariusgenseren og Nordlandskofta.
Tidligere i prosessen har jeg skrevet om montering av rundstrikket kofte med dobbel stolpe/list og da bruker jeg underveis-bildene fra fanakofta.
Jeg har ikke funnet oppskrift helt lik den jeg har strikket. Men jeg har slått sammen 2 forskjellige oppskrifter, som er strikket med sisu og pinnetykkelse nr. 3, og improvisert meg videre. Oppskriftene er hentet fra Sandnesgarn sine hefter klassikere og 1011 til fjelds.
Jeg har egentlig bare tatt genseren og lagt til 5 vrange klippemasker foran + 1 rett maske for å få mønsteret til å gå opp. Så har jeg lagt til vrangbord nede, rundt armene og rundt halsen. Stolpen er i glattstrikk, slik som på kofta i klassikkerheftet til Sandnesgarn. En liten endring er at stolpen har fått en pinne med vrange masker for å tydelig markere hvor stolpen begynner.
Etter ønske fra hun som skulle ha kofta, droppa jeg rutene-mønsteret. Dette ble byttet ut med en vrangborden nede og rundt ermene ble strikket med 2 rette og 2 vrange masker, i 23 omganger. Før jeg begynte med selve glattstrikkingen og mønsteret, avslutta jeg med en vrang omgang, for å gå ei tydelig avsluttning på ribbestrikkingen.
Vrangborden rundt halsen ble strikket litt annerledes.
Her måtte jeg starte overgangen med en omgang med rette masker. (En hver erfaren strikker vet at det ikke er lurt å skifte farge fra vrangsiden eller med vrange masker på retten…) Så strikka jeg en vrang omgang (for å få den skarpe kanten i likhet med arme- og nerkant). Deretter strikket jeg 2 rette og 2 vrange masker, til ribbekant. Jeg prøvde å strikke slik i 23 omganger, for å få den lik bredde som arm- og nerkanten, men da ble halsen rett og slett for vid. Det viste seg med at halsen sto ut, når plagget ble prøvd på. For å få halskanten til å ligge tettere inntill måtte jeg tilnærme meg problemet på en litt annen måte. Vrangborden ble rekt opp til omg nr. 14.
Halsen ble videre slik: 2 r m og 2 vr m sammen (til 1 vr m) på omgang nr. 15. Videre ble det strikka 8 omg til med 2 rette og 1 vrang. Så felte jeg av med rette masker over rette masker og vrange masker over vrange masker.
Før jeg begynner på et prosjekt liker jeg å surre rundt på nett og se om det finnes alternative måter å fremstille prosjekt mitt. Jeg må ærlig inrømme at jeg ofte jakter etter perfeksjon og at jeg liker å ha noe å strekke meg etter og utvide min kreative horisont. Ofte er det bedre å grave bakover i tid enn å se fremover. For bakover er det ofte mer variasjon og flere teknikker i et og samme plagg.
Historien bak fanakofta
Jeg kom over boka Fanatrøyer som Fana husflidslag har gitt ut. I boka fortelles det om at folk flest kjenner lite til de gamle Fanatrøyene. Sammfunnsutviklinga de siste 60 årene, sammen med industrien, får skylden for at koftene har mistet mangfoldet og i stedet fått ei standarisert utforming av den stripete kofta. Det er riktignok ingen modell som kan sies å være den ekte eller orginale kofta. Oppskriften gikk i arv fra mor til datter. Det var status å ha mye mønster på kofta, i tillegg til stripene med lus i. Dette vitnet om en dyktig kone eller mor. Det i seg selv var viktig.
Kofta på bildet over har en fin oppleggskant med 2 farger nederst. Den har også inistsialer samt årstall den er strikket. Den har også en rekke forskjellige mønstre både på bol, ermer og skuldre.
Koftene som kommer fra Fana-området har ikke strikket stolpe, slik som den standariserte oppskrifta fra Sandnesgarn. Der er det vanlig å ha rutete tøy som belegg for å dekke over sårkantene på innsiden i tilegg til pyntebånd på utsiden. Knapphullene er klippet i selve kofta og sydd med knapphulssting for hånd, gjerne i kontrastfarge.
Den mest kjente trøya fra Fana er den stripete, som i utgangspunktet var hverdagstøy for menn. Disse kan dokumenteres tilbake til 1850. Den hvite mannstrøya er mest sannsynlig eldre enn den stripete, og antas å være forfaren. De eldste koftene som fortsatt eksisterer er registrert til slutten av 1800-tallet. Mange av disse hvite koftene hadde mange av de samme elementene i seg som den to-fargede kofta, bare at samspillet mellom rette og vrange masker står for dekoren.
De eldste stripe-trøyene som er registrert, har et kvitt stykke til å putte ned i buksa. Disse skriver seg tilbake til århundreskiftet og fram til 1920-årene. Men så tidlig som rundt år 1900 kjennes det til at stripekofta har fått en tofarget rutebord nederst, og det kvite stykket er byttet ut til fordel for striper. På bildet under er åttebladsrosene plassert slik dem ville vært på ei kofte med hvitt stykke neders. På noen av trøyene er de mørke rutene strikket vrangt, sånn som det var vanlig på de hvite trøyene.
Fargene som var brukt var naturfargene svart, brunt, grått og naturhvit. Men også farget garn i potteblått ble brukt. Garnet var tynt to- eller tretrådet. Pinnene var tilsvarende tynne, nummer 2 eller tynnere. I de eldste trøyene var garnet hjemmespunnet.
Båndene som ble brukt var som regel grindvevde bånd med hvit bomullsbunn og opplukk med rødt ullgarn. Også bånd i andre farger ble brukt som brunt, svart, gult og grønt. Materialene som ble brukt var helst bomull eller ull, men også lin ble tatt i bruk.
Knappene var som regel i tinn, men sølv og treknapper var også vanlig. Det var status å ha mange blanke knapper på kofta si. Det viste at du kom fra en familie med god råd. Knappene ble brukt om igjen og om igjen, siden knappene overlevde strikke plagget mange ganger. Knapphullene ble sydd med bomullstråd og nederste knapphull var minst 4 cm fra oppleggskanten.
Husfliden i Bergen hadde Fanatrøya i 2-3 ulike varianter, de siste med moderne snitt med bl.a. isydde ermer. Husfliden ønsket seg flere varianter på den populære kofta, men konene i Fana klarte aldri å bli enige om hvilken variant Husfliden skulle få. Derfor ble det ingen ny kofte den gangen.
Oppskrift fra Bergen Husflidsforrening ca 1930-1935. Her står lusene rett ovenfor hverandre, men tettere enn hva som er vanlig i dag. Denne oppskrifta ligner veldig på den standariserte Fana-kofta vi kjenner i dag.
Bildet her viser et utvalg av alle variantene lusene kommer i.
I slutten av 1930-årene ble den stripete trøya også populær hos jentene, først og fremst da som ytterplagg. Den ble også benyttet som turplagg og som sportsklær. I slutten av 30-tallet ble trøya kjent over store deler av landet.
I boka er det også et stort utvalg av åttebladsroser. Legg merke til at åttebladsrosene er lyse på mørk bunn og mørke roser på lys bunn på skuldrene. Dette var en vanlig variant for å få mennene til å se mer bredskuldret ut, en hva dem faktisk var.
Da 2. verdenskriv og rasjonaliseringa tok slutt, ble dette en ny oppblomstringstid for Fanatrøya. Idustrien tok tak i den strikka jakka for fult og flere garnfabrikker viste interesse. Dale Fabrikker, Sandnes Ullvarefabrikker, Rauma Ullvarefabrikker og flere ukeblader gav ut strikkebøker og mønsterhefter på Fanatrøya.
Nå som mi første Fanakofte for lengst er ferdig og har fått en ny eier, ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å lage en helt annen variant til meg selv. Da har jeg tenkt å ta utgangspunkt i variasjonene beskrevet i boka. Fanakofter er ei kjempefin bok med masse historie, flere strikkeoppskrifter og mønsterdiagrammer av ei av Norges mest populære strikkejakke. Her kan du plukke å mikse å sette sammen det du liker til din helt egen kofte. Det er veldig spennende å begynne å grave i forhistorien.
Det gjør meg stolt over å være norsk, når jeg ser hvilke kunskaper kvinnene hadde for 60-150 år tilbake. Synd at mye av dagens klær lages av underbetalte små barn i Kina, for vi norske damene kan vi også!
#fana #strikkehistorie #norsktradisjon #strikking
Lik strikkepikens facebookside og bli jevnlig oppdatert med strikketips og kreative sprell!
