Oppskriften brukte pinner nr. 3,25 og et garn som 50 g = 205 m. Jeg valgte heller å bruke pinner nr. 3 og garn som 50 g = 167 m. Valget falt, ikke overraskende, på Drops Alpaca i fargen natur nr. 100. En kjekk basisfarge som passer til mye i min garderobe.
Jeg valgte å legge opp samme maskeantall, altså 90, med “Channel Island”-opplegg og strikke vrangborden vridd. Deretter felte jeg inn 12 masker og strikket mønsteret. Slik ble ikke leggvarmerne helt passelige, og ikke for romslige som de ble med 90 masker nedover hele veien.
I følge oppskriften måler leggvarmerne 51,5 cm når de er ferdige. Mine ble derimot en god del kortere, men favner om sine 32 cm. Dette både fordi jeg hadde for lite garn og fordi dette er en lengde jeg liker.
Mønsteret var ikke spesielt vanskelig å strikke, men det krever en del konsentrasjon for å gjøre de riktige tingene på riktig plass. Etter et par rapporter er det ikke noe problem å lære seg diagrammet utenat.
Veldig tilfredsstillende å strikke disse, for resultatet vises jo ganske så med en gang, og det blir jo fint!
Video fra youtube ble nok en gang en redning. Her vises det hvordan feste trådene på vrangsiden av glattstrikk, men prinsippet er det samme på rillestrikk.
Sånn ser det ut på innsiden/vrangsiden etter damping. Det vises litt, men ikke all verden.
På utsiden vises det nesten ikke i det hele tatt. Her må i det minste et trent øye og godt lys til.
Dette er en metode som egner seg til flere typer garn og er lur å ha på lager eller i strikkekurven. En annen teknikk som er lur å ha i kurven er hvordan feste tråder på vrangborder? Hvis garnet som strikkes kan toves, har jeg tidligere skrevet om hvordan slippe å feste tråder i det hele tatt. Å kunne gode teknikker bidrar til arbeidsglede og kvalitet!
I tillegg til det det heklede brudeparet som jeg skrev om for litt siden, kom jeg frem til at geriljabroderi måtte være en utmerket bryllupsgave til en helt spesiell venninne. For dem som ikke er kjent med denne trenden, så er det broderier som snakker rett fra levra. Jeg har tidligere skrevet om det her.
Ideen er på ingen måte min egen, men den kom jeg over på facebookgruppa For et mer aggressivt korsstingsbroderi! Mønsteret har jeg komponert selv, ut fra et alfabet med korsstingsbokstaver som jeg fant her og dødninge-hodeskalle-katten som jeg fant her.
Min venninne giftet seg 20. september. Og siden hun er helt spesiell for meg, måtte jeg jo finne på noe spesielt. Dessuten mener jeg og ha hørt noe om til døden skiller dere ad…
Oppskriftene er hentet fra boka Virka läskigt sötafigurer av Christen Haden. Jeg har tidligere heklet en cyber-zombi fra denne boka.
Jeg har brukt safirgarn i ull, fra sparkjøp og heklekrok nr. 3,5. De svarte broderte detaljene er en en rest babyull, noe tynnere en resten av garnet som er brukt. Blomstene er heklet i finull på krok nr. 2. Brudesløret er en rest av en myggnetting. Altså et sammensurium uten like. Men syns likevel det ble et sjarmerende par!
Jeg har i hele sommer hatt dilla på jersey-kjoler og jeg har sydd meg en pen liten stabel. Og når sant skal sies er kjole et veldig bra og feminint alternativ til joggebuksa, komfortabelt og pent på en gang!
Praktisk med halvlange armer, med en liten puff på som tilfører noe ekstra.
Kjolen er sydd med overtransportør, strech-nål og strech-søm, med lavere trådspenning en normalt. Halskant, armer og skjørt er lagt opp med bruk av 4 mm tvillingnål tilpasset jersey-stoff.
Jeg ble for litt siden kontaktet av en dame som hadde sett en genser med traktorer og deler av Mariusmønsteret på. Så den sto nå øverst på ønskelista, da riktignok i form av jakke.
Siden det ikke finnes noen eksakt oppskrift på denne komposisjonen, blir en del av oppgaven å koke sammen noe selv. Siden jeg har strikket originalen så mange ganger, regner jeg ikke med at dette blir verdens største problem.
Så det er genseren over som er hovedinspirasjonen. Fargevalget er ikke så ulikt og fargeplasseringen blir den samme. Traktorene skal derimot gå mot hverandre og møtes ved knappestolpene. Symmetri er behagelig for øyet!
Jeg har saumfart nettet og fant et mønsterdiagram på traktorene som enkelt kan byttes ut med kryssene på Mariusgenseren. Resten av mønsteret er Marius. Traktormønsteret fant jeg på bloggen Ida Amalies Hobbykrok. Der finnes det mange andre mønstre som også kan integreres i Mariusmønsteret, så det kan så absolutt være verd å ta en titt!
Garnet er fra DROPS og heter Merino Extra Fine. Fargene heter natur nr. 01, brun nr. 09 og rosa nr. 25.
Dette er tredje høsten på rad jeg går løs på Mariusgenser i DROPS Merino Extra Fine. Blir liksom ikke høst uten, virker det som!
Jeg har egentlig alltid vært glad i bøker, og da spesielt bøker jeg kan lære noe av. Jeg har ofte lagt min elsk på historiebøker og særlig på kapitlene med håndtverk og tekstiler i forskjellige sivilisasjoner. Jeg liker spesielt godt tanken på at norrøn mytologi hadde sin egen gud med navn Ull.
Selv om lesergleden min fikk seg en kraftig knekk siste året på videregående skole, med diktanalyse og Gisle Sursson saga, har jeg begynt å finne tilbake til den nå. Jeg fikk den fantastiske boka Ren Ull av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, til jul i fjor, og kan anbefale den på det varmeste!
Det skal være ull under i landet der det ikke nytter å klage på været, og der det er flaut å fryse. Dette beskriver i korte trekk hvilket forhold nordmenn har til ull. Ull under en en kjent barnelærdom, og suksessformelen til store polfarere.
Selv om Ulvang har banet vei, har Kari Traa og Pierre Robert nesten gjort ullundertøy til hverdagsklær. (Pierre Robert er forresten et norsk merke som er oppkalt etter brødrene Per og Robert.) Dagens ull verken klør eller krymper, takket være myk merinoull og superwash-behandling.
Ull blir brukt både på catwalken, i herredresser, i bunadene og folkedraktene våre, i interiør og i møbler. Vi har flere store norske designere som Unn Søiland Dale (mest kjent for Mariusgenseren her hjemme), Ellinor Flor (tekstilkunstner som fornyet norsk strikketradisjon) og Haute couture-designeren Per Spook.
Dale of Norway er vel kjent for sine OL- og VM-gensere. Helt hvordan denne avtalen mellom Skiforbundet og Dale ble til er litt uklar, men Dale utstyrte idrettstroppen med strikkegensere.
Det skrives også om norsk landbruk. Her fortelles det om prosessen fra sau til produkt, og ikke minst hvor stor del det er av nasjonens forhistorie.
Det er nok ikke uten grunn at barnesangen Bæ bæ lille lam har så stor plass i våre hjerter. Og at den internasjonale ulltekstilsorganisasjonene IWTO og Woolmark konkluderer med at hadde verden skjønt og verdsatt ull på lik linje med nordmenn, hadde verden sett annerledes ut.
Forfatterne er opptatt av bærekraftig utvikling av tekstiler. Selv om ull ikke er det minst energikrevende å produsere, stiger ull kraftig i gradene med tanke på slitestyrke og hvor lite vask det krever for å holde seg rent.
Boka kommer også med nyttige tips til:
– Reparering av hull med stopping og lapping.
– Fikse håpløse fasonger med ny montering.
– Lage plaggene litt større eller veldig mye større, med overstrekking eller hekle inn nye partier.
– Trange og stikkende halser blir byttet ut med lekre redesignede halskanter.
Selv om boka gir en rekke gode vasketips, oppfordres det til minst mulig vask av ullklær. For ull har fantastisk evne til å holde seg ren og luktfri. Lufting er å anbefale fremfor vask og fjern flekker med en gang dem oppstår. Slik kan klærne brukes i årevis uten vask.
Etter å ha lest denne boka har jeg fått et mye mer patriotisk syn på den norske ulla vår. Selv om den stikker mer en hva den importerte merinoulla, har den en helt annen holdbarhet og slitestyrke og egner seg supert til ytterplagg og sokker. Slow Fashion er helt klart noe for meg. Jeg har ingenting i mot at jeg må lage klærne selv og at dem varer lengre. Jeg skal gi min bestemor delvis rett, noe var bedre før!
Da jeg kom over skribenten Maria fra Steigen si kofte falt jeg pladask. Hun fant i sin tid den flotte kofta på en bruktbutikk. Farger og alt passet meg helt supert, garn hadde jeg fra før av. Jeg har tidligere presentert prosjektet her.
Oppskrifta har jeg delvis satt sammen selv. Den spesielle vrangborden har jeg lagt til selv. Ellers består nederste del av kofta, helt opp til åttebladsrosene, av den lite kjente kofta Anna. Øverste del er fra kofta den populære kofta Nancy. Oppskriftene er hentet fra koftegruppa på facebook.
Kofta er litt innsvinget i livet, for å få en bedre fasong. Og her vises alt mønsteret i all sin prakt!
Skal jeg pirke på noe, så syns jeg det naturhvite garnet er litt gult sammen med rødt og grønt. Men det hjelper å ha kaldere farger på plaggene inni kofta. Men alt i alt er jeg egentlig godt fornøyd!
